Havørnas siste time

En formiddagstur med håp om et fuglebilde eller to, endte med å få overvære en ung havørns siste time.
Bildegalleri

Rett nedenfor byggeplassen anlagt for det nye kulturhus på Sistranda, slår en ung havørn vingene sammen og søker hvile. Fulgt av nysgjerrige, bråkende kråker leter den etter et sted å hvile.

På himmelen over svever to andre ørner flørtende  på vårlige vinder. Kanskje er det den unge havørnens foreldre som gjør seg klar for en ny sesong og oppfostring av unger.

Ei klo henger livløst ned

Havørna er helt tydelig skadet. Ei klo henger livløst ned og idet jeg nærmer meg, hopper den klumset ned på stranda. Normalt sett skulle et menneske på bare to meters avstand fått den til å flykte, men ørna er tydelig utslitt. Blikket er allikevel sylskarpt og den kikker rett på meg før den slår ut med vingene og hopper noen få lengder bort.

Imens slår jeg nummeret til Sør-Trøndelag politidistrikt. En hjelpsom kvinnestemme svarer og jeg forklarer funnet av ørna.

- Jeg skal prøve å hjelpe deg. Hold bare øye med den, så skal jeg få noen til å kontakte deg, sier politikvinnen. Minuttene snegler seg avgårde.

Jeg begynner å undres om jeg har ringt riktig instans. På google finner jeg nummeret til noe som heter Fuglevakten. En døgnåpen vakttelefon som tar seg av fuglers ve og vel. En mann med østlandsdialekt svarer og jeg legger på nytt fram mitt budskap.

– Vi har en mann er på vei, politiet har allerede kontaktet meg, er svaret jeg får.


Veterinæren har kommet

En langstrakt skygge kommer til syne på stranda. Ørnen letter for første gang på en halv time. Den flyr lavt, men kommer ikke langt. Lander i bunnen av en grushaug bare hundre meter lengre bort.

Veterinæren har kommet. Asgeir Østvik (50) jobber til daglig hos Havbrukstjenesten på Frøya, men det viser seg at han også har stor kunnskap om havørn. Fra 2007-2011 deltok Asgeir i et havørnprosjektet der det ble samlet inn levende havørnunger som senere ble satt fri i Irland og Skottland hvor havørna har vært utrydda i over 100 år.

– Det var du som varslet om en skadd havørn, skjønner jeg, sier han og speider i retning ørnas nye skjulested. – Den har blitt noenlunde fortrolig med deg, så vi får gå bort og se og det er mulig å få tatt en nærmere kikk på den skadde foten, sier Asgeir.

En langstrakt skygge kommer til syne på stranda. Ørnen letter for første gang på en halv time. Den flyr lavt, men kommer ikke langt. Lander i bunnen av en grushaug bare hundre meter lengre bort.


En ettåring

Det går lettere enn jeg hadde forventet å fa tak i ørna. Iført blå vernehansker, holder Asgeir ørna over vingene ned mot bakken. Ørna puster tungt og er tydelig utmattet for den gjør ingen motstand.

– Det er en ung ørn du har funnet, trolig ett år, sier Asgeir Han snur ørna over på siden og peker på en stor, opphovnet kul på ørnas fot. 

– Der har du grunnen til at den halter. Dette er en kronisk skade som den har levd med en stund. Skaden kan komme av kamp med en annen ørn om mat  eller om et byttedyr. Det er ikke lett  å si, men det beste er nok å avlive den, den er veldig mager og helt kraftløs, sier Asgeir.


Giftsprøyte

Asgeir er tilbake etter å ha hentet nødavlivningsutstyr.  Han setter en giftsprøyte i ørnas buk. Den sløves og blunkingen avtar sakte før øynene lukker seg helt og hjertet slutter å slå.

- Ørna kunne nok ha levd noen dager til, men den var så utmattet og mager at den ikke var i stand til å skaffe seg mat. Din innsats bidro til å begrense lidelsene hans, konkluderer Asgeir.

Timen med den fascinerende havørna går seint i glemmeboka. Den tilhører nå Viltfondet, med det viser seg at som ”finner” kan jeg søke om tillatelse til å beholde den. Får jeg lov til det, havner den på hedersplass på hytta.


Hjelpeplikt

I følge dyrevelferdsloven paragraf 4, har enhver som treffer på et dyr som åpenbart er sykt eller skadet plikt til å hjelpe dyret så langt det er mulig. Når det gjelder fredet art skal politiet eller fylkesmannen varsles.

Bildegalleri