Likevel mener han det er viktig at folk leser den. – Skal vi forstå hvordan det er å gå døden i møte, bør vi forsøke sette oss inn i hvordan det er for dem som faktisk vet at enden nærmer seg. Han har akkurat fått sin nye bok i hendene, og er spent på mottakelsen.

– En ting er sikkert, jeg kan ikke love at det er noen trøst i å lese den. Det er svart, svart som faen. Så tror jeg også at døden kan være ganske nådeløs. Det er ikke meningen at vi skal greie å finne noen mening med det når folk dør, i alle fall ikke når det skjer med unge mennesker som burde hatt mange år framfor seg, sier Vidar.

Vanskelig tema

Selv har han ingen personlige erfaringer med å være dødssyk, men fikk interesse for å skrive om temaet døden da han leste en artikkel i avisa.

– Det var ei dame som hadde fått dødsdommen, og jeg ble så grepet av hennes historie. Døden er et tema som de fleste av oss på et eller annet vis prøver å unngå, og som jeg selv følte jeg hadde behov for å nærme meg. Jeg har vært heldig i dette livet. Da har man kanskje godt av å kjenne på hvordan livet kunne vært hvis oddsen hadde vært litt annerledes. En slik realitetsorientering gjør muligens at du setter litt mer pris på det livet du har, og ikke henger deg opp i uvesentligheter. Og kanskje blir du mer ydmyk og forståelsesfull overfor de menneskene, både pårørende og syke, som må forholde seg til døden hver eneste dag.

Vidar Oskarson.

De siste møtene

Historien til Vidar handler om Markus på 55 år som får beskjed fra legen sin om at han har uhelbredelig kreft og maks 50 dager igjen å leve. Han er enkemann med to døtre, og bor i Trondheim. Leseren får følge hans siste dager, hvor han oppsøker folk som har stått ham nær, og tar noen oppgjør han kanskje burde tatt tidligere, men som har blitt utsatt. Mye kommer til overflaten som tidligere har ligget skjult. Handlingen er emosjonell, trøstesløs og rå, men også full av kjærlighet.

– Markus greier vel etter hvert å forsone seg med sin skjebne på et vis, og får gjennomført noen rørende møter med mennesker disse siste dagene på jorda.

Melankolsk morgenfugl

Det Vidar er mest fornøyd med i boka, er skildringene av de mest krevende situasjonene.

– Jeg har lagt mye energi i å greie skildre håpløsheten på en troverdig måte. Det har vært tungt å skrive denne boka, men det har vært givende også. For å sette meg inn i tematikken, har jeg oppsøkt ulike mennesker som har levd med døden tett innpå seg. Det har vært lærerikt og gripende. I tillegg har jeg vært på et begravelsesbyrå og vært med dem en dag på jobb.

– Du har tidligere skrevet serien «Folket i Spåhålet», som også har mye tragedie og tristhet i seg. Hva er det som gjør at du tiltrekkes av det mørke?

– Jeg vet ikke. Kanskje er det som jeg sa, fordi jeg selv har det så godt. Men jeg blir nok preget av det på et vis. Jeg står opp tidlig på morgenen, noen ganger allerede i firetida, og da skriver jeg et par timer før jeg drar på jobb. Jeg drar nok med meg melankolien inn i hverdagen etterpå også, sier Vidar, som likevel ikke er kjent for å være noen mutt og trist person, snarere tvert om.

– Handler det om empati, for dem rundt deg som har det vanskelig?

– Kanskje, jeg vet ikke.  Det handler vel i alle fall om å få et mer normalt forhold til døden. Den er en del av livet. Og det er ingen selvfølge at du skal bli gammel og dø på et gammelhjem. Om døden rammer deg og din familie, er det lov å være bitter.

–  Det er ikke mye Per Fugeli over dette?

– Nei. Men det kan være stor mening i å lese det likevel!