Under Kystmuseets lørdagstreff foredro Professor Erling Sandmo om historien til sjøkartenes sjømonster.

Han fortalte blant annet om utgangspunktet for Olaus Magnus kjente kart over Norden - Carta Marina fra 1539, som mange kjenner igjen fra historiebøkene.

Olaus Magnus var katolsk biskop i Sverige og dro til Italia etter reformasjonen. Det er en del av forklaringen på de groteske sjømonstrene Magnus tegnet inn på kartet da han satt landflyktighet i Italia.

Det var fra eldre verdenskart vanlig å tegne inn merkelige skapninger. Den gang var Jerusalem verdens midtpunkt i den kristne verden.

- Jo lenger unna man kom Jerusalem, jo underligere blir den verden man møter. Og det aller underligste finnes på de stedene man ikke har vært, sa Sandmo.

Kartet Olaus Magnus laget var i følge Sandmo del av den religiøse debatten mellom katolikkene og protestantene.

- Monstrene hadde man alltid hatt i kartene. Nå betydde de plutselig veldig mye. Men en religionsdebatt som skulle føres også for folk som ikke kunne lese, måtte føres blant annet ved hjelp av propaganda-bilder. Det var først og fremst Luther som brukte bilder av monstre som fortellinger om at det var født et eller annet forferdelig vanskapt dyr i nærheten, og at det var et tegn på guds misnøye med pavekirken.

Katolikker som Olaus Magnus svarte på propaganden.

- Da Olaus Magnus kom til Roma i 1537 fikk han brosjyre med et bilde som viste et sjøuhyre som noen fiskere hadde fanget i havet utenfor Tyskland kort tid før. Inne i brosjyren sto det en lang tekst som forklarte hvordan de forskjellige delen av dette dyret var religiøse symboler på guds misnøye med Luther.

Da Magnus tegnet sitt Carta Marina 1539 var dette sjøuhyret blant de mange monstrene han tegnet inn i Nordsjøen og Norskehavet. I følge Sandmo var de ulike monstrene aktører i et skuespill skapt av Gud, og hvis man bare fulgte med på det som skjer i havet så ville man forstå guds mening og plan for skaperverket.

Sandmo fortalte spesielt om den klatrende hvalrossen som Magnus hadde tegnet inn på kartet ved kysten av Finnmark, som er en nesten uovervinnelig fisk som kaster seg over folk og dreper dem med de store hoggtennene. Med den ville Magnus fortelle en moralsk historie. Den ble nærmere beskrevet av Magnus i hans 22 binds verk om de nordiske folkenes historie i 1555.

- Men den har en stor svakhet. Den er så glad i morgenduggen i gresset på slettene oppe i fjellet. Den spiser seg i rus av duggen, og når den skal ned igjen sovner den i fjellsiden og bli hengende etter tennene. På et bilde ser vi norske fiskere som da dreper og flår hvalrossen, som har vært dum nok til å sovne i sin egen bakrus.

Denne historien ble populær i Europa og ble videreformidlet i flere bøker. Men Olaus Magnus hadde imidlertid ikke sett en hvalross selv, og tegnet den med hoggtennene vendt oppover.

- En av de som tar med historien er Conrad Gessner, som skrev Dyrenes historie i 1558. Han syntes det var noe rart med hvalrossen til Olaus Magnus. Den kan ikke bli hengende i fjellet hvis den har tennene vendt oppover. Og andre hadde avbildet hvalrossen med tennene nedover. Det er mye mer sannsynlig at en hvalross med tennene vendt nedover skal kunne henge i fjellet, mente Gessner. Og da Olaus Magnus sin bok kom i nytt opplag på tysk i 1567, hadde hvalrossen fått tennene vendt tennene nedover, fortalte Sandmo blant annet.