Aunøya-treff

Handelsmenn, jektskippere, smuglere og tollere

Roger Lund ledet vandringen i kulturlandskapet. Den røde Oluf-stua i bakgrunnen.  Foto: Foto: HJ Farstad

Kultur

Lørdag var det treff på Aunøya, og nærmere 60 personer tok turen over Djupsundet for å få bedre kjennskap til det gamle handelsstedet i Trondheimsleia der både handelsmenn, jektskippere, smuglere og tollere var innom.

Det var Svein Bertil Sæther som drog i gang med interessant historie om Aunøya og folket. Han innledet med å redegjøre for navnet Aunøya, hvorfor øya ved Djupsundet heter det den gjør. Djupsundet gjennom hundrevis av år – i heile seglskutetida – var en av de viktigste plassene langs hele Trondheimsleia. Langs Leia, som i mellomalderen het Knarrarskeið, har det gjennom alle tider vært stor båt- og skipstrafikk. Dette er hovedtrafikkåra langs Norskekysten.

Før maskin- og motorkraft gjorde sitt inntog, var fartøya helt avhengige av plasser der de kunne ankre opp når stormen rauk og svarte natta fall på. Som ankringsplass var Djupsundet helt perfekt på mange vis, så det er ikke tilfeldig at på mange av de gamle hollenderkarta fra 1500- og 1600-tallet, så er Djupsundet alltid markert, ofte med namn, men gjerne også med et anker.

Gutten som fort ble mann

Sæther tok for seg Aunøya på 1700-tallet, samlingsstedet Aunøya og hvordan dette utviklet seg. Han viste til lokalhistoriker og bygdabokforfattar, Sverre Utseth, som mente unge Daniel Eriksen Strøm som kom til Aunøya i 1746, må ha vært en helt spesiell kar.

Gjennom oppveksten var han en solid støttespiller for mora som tidlig ble enke, tok ansvar og sette i gang med det ene etter det andre: Rydda skog, bygde flere hus, starta handel og drev sjøen. Da han gifta seg med Sara Kjerstina Nilsdotter fra Eid i 1766, fikk han halve Aunøya i bryllupsgave. Og da mor Maria døde i 1770, kjøpte han ut de andre arvingene.

Nå satte han i gang for alvor med å utvikle Aunøya til å bli en av de mest kjente plassene ved Trondheimsleia, i en viss konkurranse med Magerøya i Hemne. Det fins mange historier og fortellinger om Daniel Strøm på Aunøya, og Sverre Utseth, som kjente disse historiene, skriv:

Han var en hard, pågående og hensynslaus forretningsmann». Og Utseth sier videre: «Han ble akta og frykta, men neppe elska». Men så tar Utseth Daniel Strøm i forsvar og sier at dette var slik handelsmenn på denne tida måtte være, om de skulle vinne fram og lykkes. Og det gjorde Daniel Strøm. Utseth sier: «Det handelsstedet han skapte på Aunøya var ikke noe mindre enn et eventyr».

Svein Bertil Sæther i den nye storstua på Aunøya der nærmere 60 personer var møtt fram og fulgte hans interessante historiske oppsummering.  Foto: Foto: HJ Farstad

 

Smuglere og kuriøst samarbeid

Det kan være mange veier fram til målet, og Daniel Strøm tok i bruk de fleste. At han starta med handel uten å ha borgerbrev kan virke dristig nok. En annen grunn til at han kom seg så fort på fote, var at Aunøya lå så velegna til for smugling.

Ingen så noe underlig i at jektene som kom seilende nordover fra Bergen, søkte inn i Djupsundet når natta fall på. Og i nattas mulm og mørke ble det ofte travelt på de store bryggelofta på Aunøya, der ei «taxfree-sone» ga gode inntekter for både jekteskipperen og handelsmannen.

Så gikk det som det måtte gå. I 1773 ble Daniel Strøm tatt for smugling og fikk ei kjempebot. Og gjennom den rettsaken som smuglerhistoria skapte, får vi forklaringa på hvorfor Daniel Strøm på Aunøya år etter år kunne drive handel uten borgerbrev: Flere av handelsborgerne, både i Trondheim og rundt om i distriktet, var involvert i smuglinga. De hadde brukt Daniel Strøm som mellommann, hadde tjent gode penger på han og så ingen grunn til å klage han inn til styresmaktene for ulovlig handelsvirksomhet. Men Daniel Strøm måtte betale bota alene.


 

Etter smuglersaken måtte Daniel Strøm ta grep: Nå var han i søkelyset. Skulle han fortsette med handel på Aunøya, måtte han løse borgerbrev i Trondheim. Han søkte magistraten i Trondheim om å bli handelsborger, og han sørga for at de handelsborgerne som hadde vært med han på smuglinga, nå pent stilte opp og gikk god for han. Det virket. 3.februar 1778 fikk han «borgerskab som udeliggerborger paa Aunøhalden».

Og nå ble det fart i sakene, for borgerskapet innebar ikke bare handel. Nå hadde han også rett til å drive gjestgiveri, og med gjestgiveriet fulgte også skjenkestue. Og dermed ble Aunøya en samlingsplass, ikke bare for folk i nærområdet, men minst like mye for de som reiste langs Leia.

Svein Bertil Sæthers historiske oppsummering av Aunøyas historie som ble presentert for de oppmøtte denne dagen, er lagt ut på nettsida til Hitra historielag: www.hitrahistorielag.no Se artikkel: Litt frå Aunøyas historie.


Info foran storlønna på Aunøya. 

 

Vandring i kulturlandskapet

Roger Lund tok deretter forsamlingen med på en historisk vandring i kulturlandskapet. Gamle tufter etter tidligere bebyggelse, rester etter det som i 1939 skulle bli sjøflyhangar for Forsvaret, kunne også skimtes. Storlønna og restene av den gamle frukthagen ble tatt i øyesyn før det ble vandring på gammel sti tvers over øya til Jektneset, rett over sundet for Hurtigbåtterminalen og Wassethers verkstedbygg.

Derfra opp til toppen av øya der vi fikk se rester, eller det som trolig var hjørnesteinene av det som en gang var tollerhytta, derfra ble det jaktet på spritsmuglere som kom med jektene. Og før skogen vokste til, var nok dette et fantastisk utkikkspunkt for å speide etter skip i Leia.


 

Tilbake i hovedhuset ble det servert kaffe og vafler. Det sørget Aunøyas venner for. Og leder Roman Lund i venneforeninga, orienterte for arbeidet som Aunøyas venner gjør i dag, arbeidsoppgaver og utfordringer.

I løpet av denne dagen fikk venneforeninga mange nye venner som også betalte sin medlemskontingent. Han redegjorde også for Stiftelsen Aunøya som er den formelle eieren av Aunøya. I dag leies huset ut til arrangement og selskaper, private og offentlige, og inntektene går til å dekke faste kostnader. Huset er i seg selv et lite «hotell» med 10 store rom med egne bad. Det er sengeplass til 25-30 personer. I tillegg står den gamle «Oluf-stua» like ved og har sengeplass til 7-8 personer.

Mange av de frammøtte var på Aunøya for aller første gang og ble imponert over det de fikk se. Standarden på hus og fasiliteter og et vakkert og variert kulturlandskap.

Leder i historielaget, Svend Sivertsen, uttrykte glede over at så mange hadde anledning til å delta på treffet og takket for frammøte. Han håpet deltakerne ville fatte interesse for Aunøya også i tida som kommer. Det ble avslutningsvis luftet hva er Aunøyas vei videre. Hva kan gjøres for å sikre at stedet med bygninger og kulturlandskap blir vedlikeholdt. Utleie på lang og kort sikt, samarbeid med andre instanser som fylkeskommunen og kystmuseet ble kastet fram. Det er nok å ta tak for entusiastene i stiftelsen og venneforeninga.


(Innsendt)