Det var mange russiske fanger på Titran under andre verdenskrig. De ble dårlig behandlet av nazistene, og fire av dem endte sine liv der. Krigsfangene ble gravlagt på Titran gravplass, og etter krigen fikk titranungdommen satt opp steiner på gravene deres.

I den ene grava ligger den eneste av de fire krigsfangene som er navngitt. Starlaq, står det på steinen, og at han ble funnet i desember 1942. De andre tre ligger i ei fellesgrav, hvor det på steinen står at det hviler tre russiske kamerater som falt i kampen mot nazismen. På steinen står det at den ble reist av titranungdommen i 1947.

Harald Gautvik (87) husker hvordan det kom i stand at de russiske krigsfangene fikk sitt endelige hvilested på Titran gravplass.

– Jeg vet ikke akkurat når de russiske fangene døde, men jeg tror det var i 1943. Ingen av dem ble skutt, men vinteren 1942 var den kaldeste perioden noensinne på Titran. Det var 20 minusgrader og storm, og krigsfangene bodde i ei uinnredet brygge. De hadde dårlig med mat, og bare filler til klær. De hadde ingen sko, men linnet føttene i remser av jutesekker. Det er ikke rart om de ble syke og døde, sier Harald Gautvik.

Ville gi de døde en verdig grav

Han forteller at de tyske nazistene gravla de døde krigsfangene innen festningsområdet på Stabben. Men da krigen var slutt syntes ungdommene på Titran det var for galt at de døde skulle ligge i utmarka. Tre unge sa seg villige til å åpne grava og bringe levningene til kirkegården.

– To år etter at krigen var slutt syntes vi det var på tide at de fikk ei skikkelig grav. Vi brukte av pengene i kassa til ungdomslaget Skjærgård, og fikk satt opp stein på grava. En av de som var med på flyttingen av de døde kom med forslaget til inskripsjon, slik at det for ettertiden skulle vises hvem som hadde satt opp steinen, sier Gautvik.

Kunstverk

I festningen på Stabben, hvor Harald Gautvik har vært omviser i 25 år, finner vi mange minner fra krigen. Blant våpen, uniformer og mye annet som hadde med krigsårene på Titran å gjøre, henger det et lite finèrhjerte pyntet med halmstrå.

Det vakre hjertet fikk unge Irene, som senere ble gift med Harald Gautvik, på Titran som takk fra en russisk krigsfange etter at hun ga ham to små brødskiver.

– Når vi tenker på hvor lite de hadde å hjelpe seg med, er det rene kunstverket, sier Harald Gautvik, som er glad for at de gravsteinene til de falne russerne blir tatt vare på.

Takk fra ambassaden

Noen år etter at krigen var slutt kom representanter fra de russiske myndighetene til Titran for å hente sine døde. Men da de så at befolkningen hadde gitt dem et verdig hvilested, valgte de å la dem bli på Titran.

I 1995, da det skulle markeres at det var 50 år siden krigen var slutt, fikk daværende leder i Titran grendalag, Lasse Skauge, brev fra den russiske ambassaden, med takk for at frøyværingene hadde husket de russiske soldatene og vedlikeholdt gravstedet deres.

Gjorde det gratis

I dag er det Grethe Korsbø Lund som er leder i grendalaget, og i vår ble det bestemt å pusse opp gravsteinene som var tæret av tidens tann. Blant annet var inskripsjonen lite synlig, og steinen sto på skakke.

- Vi spurte Petter Vidar Vågsvær i Frøya Kirkegårdstjeneste om pris på oppussing, og han var så snill at han gjorde det som dugnadsinnsats, helt gratis! Det eneste vi betalte for var bedplata som skal gjøre det lettere å holde ugraset unna blomstene. Og sannelig satte han ned blomster på grava samtidig, uten å ta betalt for det også. Dette synes vi var veldig snilt av ham, sier Grethe Korsbø Lund.

Viktig for ettertida

Hun, og resten av titterværingene, synes det er viktig at gravsteinene, og historien bak dem, blir tatt vare på for seinere generasjoner.

– Det har alltid vært blomster på gravene, men nå ville vi gjøre det skikkelig, og det ble det, sier Grethe Korsbø Lund.