Vår faste fredagsspaltist i "Fra sidelinja, Karin Jegtvik (f. 1981), er fra Vikasundet på Nord-Frøya. Er journalist i NRK og ihuga frøyværing :-)

Her er hennes innlegg

Same procedure as every year

Silhuetten av en sykelig lutrygga skapning åpenbarer seg i det fjerne. Han tvinger en tynnslitt flanelljakke rundt seg, hever de magre skuldrene, tviholder på ei flyktig topplue og skyver seg mot vind og sørpe.

- Hei, Hr. Januar.

Jeg er ute på årets første joggetur. Av det harde slaget! Etter de sju andre slaga, tre ribbemiddager, to kalkunmåltid, diverse viltsteik, en påskeskinke, 8 konfektesker, 3 twistposer, 14 skåler riskrem og nesten 20 sigaretter ...

Rottene fråtser og lever livets glade dager. De løper fra avfallsdunk til avfallsdunk og glefser i seg restene etter jula. Størkna ribbefett, surna waldorfsalat, lutefisk, flesk, tørre sirupsnipper og knuste pepperkakehus. Nam, nam, nam … De eier ikke magamål. Nei, ikke de heller.

Fra treningsstudioene høres den summende lyden av tredemøller og tunge skritt akkompagnert av høye stønn fra svette, angrende kropper … Var det egentlig nødvendig å hive i seg de siste smultringene? Hvorfor kunne ikke twistbitene jeg egentlig ikke liker fått ligge? Og jeg var jo egentlig mett da jeg tyna i meg en siste porsjonen med rakfisk.

- Dunk. Dunk. Dunk … Føttene er tunge som blylodd. Kroppen knirker.

Jeg jogger videre. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg føler jeg må. Jeg peser om kapp med bikkja, mens jeg haler meg opp den ene bakken etter den andre. Med mine splitter nye joggesko med pigg, som jeg fikk i julegave året før. Men som altså fortsatt er like nye. Er det et nyttårsforsett? Nei, det er det absolutt ikke. Jeg hater nyttårsforsetter og påminnelsen om alle brutte løfter fra i fjor.

Jeg hater nyttårsaften også, og at jeg må spise enda et gedigent måltid når jeg fortsatt er stappmett og cirka ti kilo tyngre etter jula. At forventningene om nok en storstilt fest er skrudd i været. At alle som ikke er like gira på sosialisering og stor ståhei  denne kvelden blir betegna som sære og merkelige.

Jeg hater at jeg hvert eneste år får servert stygge bilder av bortsprengte kroppsdeler og kvesta, blodige øyne i avisene. ”Slik gikk det da Per skulle fyre opp nyttårsraketten …”. Bildene – og de grufulle historiene – om da Per og Pål og Espen og Hans og Grethe ikke tok forholdsreglene da de skulle feire et nytt år, blir vist både før og etter den store festdagen. Jeg holder meg milevis unna avisstativer og nettaviser disse dagene.

Dessuten har jeg aldri skjønt vitsen med fyrverkeri … Jeg hater høye smell og redselsfulle hyl. Kroppen min tåler rett og slett ikke belastningen. Nervene er i høyspenn. Dødsangsten setter inn når bombeangreplignende lyder ljomer over landet. Bikkja er stressa og bjeffer om kapp med den øredøvende feiringen.

Jeg prøver å overdøve det hele med ABBAs ”Happy new year”. For det skal det bli. Ikke sant? Et lykkelig år. Mye bedre enn fjorårets. Jeg skal i alle fall bli en MYE bedre utgave av meg selv … Nei, det skal jeg ikke.

Dessuten har jeg aldri vært spesielt glad i sjampis heller.

Schåååååål! roper en. En annen snøvler ut et ”Godt nyttår”! Flere hiver seg på.

Jeg skrur opp volumet på høytalerne.

HAPPY NEW YEAR! HAPPY NEW YEAR!,  Agnetha og Anni-Frid trøkker til på det siste refrenget av sangen, som kun er forbeholdt denne aftenen. Akkurat i det et år går over i et nytt.

Hjerter, girlandere, engler og du grønne glitrende er pakka bort. Hr. Januar haster forbi og nikker forsiktig i det han passerer.

Årets første joggetur nærmer seg slutten, og jeg lover meg selv at dette slett ikke skal bli den siste.

Selv om kjæresten i alt spetakkelet fra årets fyrverkeri, hjerteskjærende bikkjebjeff og ABBAs ”Happy new year”, ønska meg et godt nytt år. Og viska inn i øret mitt at han elsker meg akkurat like mye i år som i fjor …

Godt nytt år, alle sammen!!!

Karin Jegtvik