FRA SIDELINJA:

Jeg kaldsvetter. Det er en av de dagene jeg for syns skyld har tatt på meg skjorte. De to øverste knapene er allerede kneppet opp, men jeg må sprette en til for å få luft. Det er akkurat som et astmaanfall. Det føles som om jeg sitter her uten bukse, og er naken. Sekunder blir til minutter, timer, år. Ja et helt liv passerer i revy.

Før det var dette starten på en fin arbeidsdag. Jeg har akkurat kjørt om bord i ferga. Tvang meg inn på øvre dekk med trailerne, slik at jeg kan få lov å sitte i bilen i overfarten, og er derfor klar for å lese nyheter. Jeg slakker litt på belte, løfter rumpa litt opp fra setet for å rette ut ”knekken” over bukselomma, og stikker handa nedi ei lomme som er tom.

- Mobilen ligger igjen hjemme.

Som regel kjenner jeg om telefonen ikke er med meg. Det er akkurat som at jeg kan føle det. Om det er fordi strålingen gjør låret mitt et snev varmere, eller fordi den gjør meg ”hel”, det vet jeg ikke. Men i dag er den altså gjenglemt hjemme. Jeg blir sittende i bilen og lese vognkort, servicehefte, ja til og med en manual på tysk – prøver å friske opp skoletysken min. I det jeg be-veger meg over til baksiden på en pakke vindusservietter slår vi mot land, og jeg kan flytte fokus tilbake på veien.

Etter å ha kjørt litt får jeg det hele på avstand, og kan be-gynne på refleksjonene. Er jeg virkelig avhengig? Har jeg blitt så fantasiløs at jeg ikke klarer meg uten? Påvirker det med meg, og hvem jeg er?

Jeg er sikkert ikke bedre selv, men merker på de rundt meg at det sjelden er bra nok å være med de man er med. Man skal alltid sende SMS, chatte eller sende bilder til noen som sitter en annen plass. Skal man ha kontakt med folk bør man nesten unngå å møte de. Dessuten er tilgangen på informasjon en skikkelig samtaledreper. Jeg føler ikke det er noen vits å spørre folk om noen ting, for jeg vet det allerede. Trenger ikke spørre hvordan det var i syden, eller hvordan det går med kidden de klemte utav seg for et par år siden. At jeg allerede vet det, gjør at jeg heller ikke føler behov for å slå på tråden, eller dra på besøk. Jeg har egentlig ikke hatt noen direkte kontakt med de, men det føles slik. Og hvis jeg først spør folk om noe, er det kun for å bekrefte det jeg allerede vet.

Tilgangen på informasjon kan til tider være irriterende. Det er slutt på å vinne diskusjoner med argumenter du vet er feil. Jeg trenger ikke huske noen ting, for den husker for meg. Jeg trenger ikke regne for jeg betalte 8 kroner for en kalkulator som gjør det samme på et millisekund, som jeg brukte 3 år på skole for å lære meg. Og fortsatt trenger jeg 5 minutt, papir og blyant for å finne et svar jeg mistenker er riktig. Så hva skal vi med skole så lenge vi sitter med verdens største leksikon i lomma. Kan man ikke heller bli innkalt i 7-årsalderen, få utdelt en smarttelefon, og bli opplært i gode Google-søk?

Før kunne du spørre meg om ingrediensene i de fleste skjønnhetsprodukter. Hadde vi det på badet og det var i en armlengdes avstand fra skåla, så visste jeg på rams hva det inneholdt. Nå sitter jeg heller med ”Angry Birds” til hemoroidene melder ankomst, og aner ikke hva som finnes på badet, bortsett fra deodoranten i skapet og Dubbelduschen i kabinettet.

Det er lite forskning på området, for utviklingen har vært eksplosiv. Men det er forsket på konsekvensene av å legge ut bilder av mat på nett. Resultatet viste at folk som hadde sett masse bilder av god mat, allerede var mette når de selv skulle spise, og dermed ikke nøt maten like mye som de uten bilder. Kanskje blir det resultatet for alt. Kanskje blir jeg dritlei mat, vegrer meg mot å få egne avkom og blir kvalm bare ved tanken på å bade. Til slutt sitter vi hver vår kjeller, påkoblet ei maskin og sender updates til folk vi aldri har møtt.

På nyttårsaften ble vennegjengen enig om å legge mobilene i ei kurv i gangen under middagen. Kanskje er det noe man skal gjøre oftere? Slå over på lydløs, legge den i skoa på tur inn døra, og la den ligge til dagen etter. ”Den lykken du søker bak blånende fjell. Kan hende du alltid har eiet den selv”, ropte De syngende husmødre for full hals og solgte til gull. Kanskje skal vi løfte blikket, se oss rundt og kjenne på roa.

Og hvis blodpumpa ikke slutter å hamre seg vei gjennom brystkassa, så er det bare bra. Å oppnå makspuls med jevne mellomrom er rett sunt. Kanskje skal låret få gjenoppta normal kroppstemperatur. Og kanskje skal vi gjøre sånn som de gjorde før i tida. - Bare sitte i sofaen og se på TV.