Historia består av mange små og store fortellinger. Fortellingene danner ofte en vev av små og store hendelser og skjebner, brokker av liv og livsverk som på underlig vis blir til den enkeltes spesielle historie, og til vår historie.
Jeg står en dag i kø på Coop Prix på Sistranda og kommer i prat med en sambygding. Jeg vet at han har en historie bak seg, men nå står han altså her og snakker om museum på Frøya, og han snakker med stor entusiasme.
Tenk om vi hadde fått til dette, sier han. Jeg har flere ting som kanskje kan være av interesse. Han inviterer meg hjem til hytta si for å se om vi kan finne interesse i noe.
Jeg takker ja, men samtidig begynner en annen tanke å spire. Her er det like mye mannen som er interessant, for denne mannen har en helt spesiell historie bak seg. Dette er historia om en av de mange fra kystbygdene som måtte ut for å skaffe seg utdanning, og han var tidlig ute.
I ung alder skaffet han seg fagbrev som møbelsnekker, og deretter tok han opptaksprøve ved kunst- og håndverksskolen i Bergen. Dette var i ei tid da de fleste enda gikk i fiskebåten som sine fedre, eller dro til sjøs, eller skaffet seg jobb i industrien andre steder.
Vår historie blir ikke komplett uten historia til mange av de som dro ut, men vi kan, og bør også gjøre deres historie til vår historie.
Dette er en fortelling om Oddbjørn Mathisen fra Sistranda. Selv var han vokst opp med fortellingen om en farfar, en mormor, en onkel og en oldemor fra Gjæsingen, som alle mistet livet på Frohavet 26. august 1907.
Dette er en av Frøyas mange historier knytta til havet. Oddbjørn Mathisens historie ble en annen. Han er født i 1935.
Skandinavian design
På 1950-tallet satte skandinaviske designere seg i respekt over alt i verden. Ved utstillinger, bl.a. i USA ble de lagt merke til, og alle snakket om disse skandinaviske designerne som fremstilte møbler som glei inn i folks bevissthet og hjerter som Scandinavian Design.
Men hva var nytt? Jo, dette var enkle møbler og bruksgjenstander som fylte sin funksjon uten å virke prangende. Her var funksjonen toneangivende. En stol skulle være god å sitte i, den skulle være lett å flytte på, og den skulle være praktisk, holdbar, og den skulle utstråle skjønnhet.
Funksjonalisme var ikke noe nytt i 1950. Begrepet vokste fram, bl.a. gjennom Bauhaus-skolen som ble stiftet i 1919. Meningen med stilarten var bl.a. å bygge hus som var enkle, der funksjonen kom lett fram, og der pynt var bannlyst. Funksjonelle elementer som ventilasjonsanlegg og rør var en del av husets karakter, og skulle derfor vises. For Skandinavias del var nok også denne funksjonalismen knyttet opp mot den dominerende, politiske strømningen i tiden, sosialdemokratiet. Man skulle bygge gode, lyse, praktiske hjem for en billig penge, og det skulle ikke gå ut over kvaliteten.
Nå kjenner vi til at Bahaus og funksjonalisme ble erstattet av en langt mer pompøs arkitektur i Tyskland, da Hitler og Albert Speer inntok arenaen, men i gjenoppbyggingen etter at Hitler hadde bombet fra seg, kom funksjonalismen til heder og verdighet.
Norge har mange eksempler på det, og de mest nærliggende er Kristiansund N, Steinkjer og Namsos. Disse byene ble gjenreist i funksjonalistisk stil og ånd.
Men hverken Bauhaus eller funksjonalisme var like lett å selge inn over alt. Mange prøvde seg på USA, og på alle de store byene som poppet opp.
Men ingen av disse framstøtene endte med noen suksess. Amerikanerne syntes stilen var kald, og virket fattigslig. De ønsket mer staffasje og pondus!
Men tilbake til møblene og bruksgjenstandene som hadde begeistret de samme amerikanerne. Hva var forskjellen? Jo, skandinavisk design var mykere i formene. Her var det gjenstander som var lyse og lette, og de var laget av vakker skandinavisk bøk, furu, bjørk eller eik, og stolene kunne være trukket i naturfarget skinn eller linstoffer. De kunne få tilskuerne til å drømme om den eviglyse, nordiske sommernatta. Dette elsket man, og dette brakte en motebølge som har holdt seg i neste 70 år. Det er imponerende!
Men bak denne suksessen, lå det mye tenkning, og der lå også mange nyvinninger og oppdagelser, som samlet var i stand til å omforme den stive funksjonalismen til en myk og føyelig funksjonalisme som for evig har fått navnet Scandinavian Design.
En av de viktigste bestrebelsene lå i å forme treet til ønsket form. Dette var et arbeid som hadde pågått i mange hundre år allerede, og teknikkene var vel kjent fra båtbygging og skilaging. Mange formgivere tok i bruk lamineringsteknikk til produksjon av møbler. På den måten kunne en skape smekre og elegante former, samtidig som de var sterke og holdbare. Tyskeren Michael Thonet tok patent på en teknikk for å bøye tre allerede i 1842. Men de som etter hvert skulle markere seg som nordiske mestere i faget, jobbet, i hovesak, mellom 1935 og 1970, og her nevner jeg navn som de fleste har fått et forhold til, i vår tid:
Alvar Alto (Finland), Bruno Mathson (Sverige), Arne Jacobsen (Danmark) og Ingmar Relling (Norge).
I tillegg må nevnes lampe-kunstnerne Poul Henningsen (Danmark) og Anders Pehrson (Sverige).
Listen kan selvsagt lages uendelig mye lenger. Kunstnere fra andre land føyde seg godt inn i denne stiltradisjonen, slik som sveitseren Le Courbusier.
På en måte var møbler og bruksgjenstander inspirert av den funksjonalistiske ånd ikke vellykket. Tanken var å bringe vakre gjenstander inn i arbeiderhjem, men det skjedde ikke. I stedet var det middelklassen, akademikerne og de rike som kom til å bli de viktigste kundene. Dette førte i sin tur til at møbler skapt av disse designerne ble samleobjekter, og prisene har hele tiden vært relativt høye, men de som kjøper et slikt produkt, har det gjerne med seg hele livet. Kvaliteten og tidløsheten er så absolutt til stede.
Det er med dette som bakteppe vi må se på den utviklinga vi fikk av interiør-arkitektur og design i Norge fra 60-tallet av, og her gikk kunst- og håndverksskolene foran.
Dette er da også den bakgrunn Oddbjørn Mathisen hadde.
Utdanning
Men først gikk veien via Farsund lærlingeskole, og læretid ved Jåtogs Møbelfabrikk i samme by. Han tok svennebrev som møbelsnekker i 1960. Om man ikke visste det før, så vet vi nå at praktisk ferdighet er en klar forutsetning for å bli en god arkitekt og designer. Hender som har kunnskap om de ulike treslagenes særegenheter, og hvordan redskaper kan forme dem, er langt å foretrekke framfor en teoretisk tilnærming til faget. Hendene er en viktig del av hjernen!
I Farsund fikk den unge mannen også utløp for sine interesser innen idrett. Det var spesielt innen høydehopp Oddbjørn gjorde seg bemerket, og her har han hentet inn flere seire, både som junior og senior. Mange av pokalene og medaljene har han på hytta si på Yttersian.
Bergen Kunsthåndverskole hadde eksistert siden 1909 da Oddbjørn Mathisen ble student der i 1961. Faglærer og rektor var på denne tiden Runar Børresen, en betydelig kapasitet, som i rekken av svært mange arbeider sto for innredningen av Håkonshallen i Bergen på 60-tallet, for møbleringen av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim og Astoria Hotell i Trondheim. Børresen er også en hyppig gjest i Bonytt mellom 1944 og 1960.
Etter endt utdanning begynte Oddbjørn som sløydlærer i full post ved Vega folke- og framhaldsskole.
De gode skussmålene han fikk der tyder bl.a. på at formidlingsevnene var førsteklasses. Helt sikkert en viktig erfaring å ta med seg.
Året etter, i 1965, ble han tilsatt som interiørarkitekt i møbelforretningen Basaren ved Bybroen i Trondheim. I denne tiden ble interiørarkitekten flittig benyttet i byen.
Året etter, i 66, var han igjen tilbake på skolebenken, denne gangen ved Kunstskolen i Trondheim, der han fulgte undervisningen i keramikk-klassen.
Så fulgte mange år i Askeladden møbelforretning i Trondheim.
Scandinavian Design og K-bo møbler
Begrepet Scandinavian Design ble på denne tiden markedsført over hele kloden, men i dette selskapet var Norge det svakeste ledd. Konkurransen om å få komme med, og vise fram sine produkter var sterk og svært få fra Norge slapp gjennom nåløyet. Men Oddbjørn Mathisen ble godtatt. Hans K-bo-møbler, som Klæt Møbelfabrikk produserte, hadde internasjonalt ry. Her var han å finne sammen med gamle kanoner som Torbjørn Afdal og Ingmar Relling.
Dette var en svært viktig markering av den unge designeren.
Men hjemmemarkedet måtte også pleies dersom man skulle ha håp om å leve av god design. Oddbjørn Mathisen ble etter hvert disponent i Askeladden, der man satset på møbler i furu. Furu dominerte det generelle smaksbildet på 70-tallet, i tillegg solgte de hyttemøbler i kjent norsk stil, fra Krogenes, Ekornes m.fl.
Men allerede i Askeladden kunne en finne perler som skilte seg ut, som f.eks. Ingmar Rellings Siesta-stol, Edvin Helseths BBB-reoler og Fureka spisestue, og ikke minst Peter Opsviks Tripp Trapp barnestol. Alle disse perlene er norske, men man kunne også finne spisebordet Superellipse som svensken Bruno Mathson hadde tegnet beina til, og som dansken Piet Hein hadde konstruert bordplaten til. En matematisk konstruksjon som nærmest skulle være en formel for den perfekte form. Piet Hein var faktisk både lyriker, forfatter, oppfinner og matematiker! Som dikter er han mest kjent for Kumbels Gruk, humoristiske og satiriske smårim som mange har fått hamret inn i hjernebarken.
På 70-tallet slo imidlertid Mathisen seg sammen med tekstileksperten Svein Flottorp, og åpnet ny butikk i Kjøpmannsgata, Mathisen & Flottorp.
Folkeopplysning
Smak og behag kan så avgjort diskuteres. I alle fall om man diskuterer med folk som behersker faget. Oddbjørn Mathisen var en av de første som brakte god design og gode interiør inn i trønderhovedstaden, og inn til landsdelen. Å selge god design var nok ikke lett i denne første tida. Dette var for øvrig ikke bare et midtnorsk og norsk fenomen.
Mannen bak Scandinavian Design Inc., Robert Darvin, slo an tonen for en omfattende markedsføring. Fra sitt hovedkvarter og sine møbelkjeder i Massachuset, la han opp til en strategi tuftet på den klare kjensgjerning at kvalitet koster. Kunden må forstå at det er dyrt å følge moter og trender. Det å fornye innredningen i et hjem flere ganger i løpet av livet, kan raskt bli en kostbar affære i forhold til å satse på kvalitet med en gang. Et kvalitetsmøbel, en lampe eller innredning for øvrig, betydde ikke bare kvalitet i betydningen soliditet, men skulle også være slitesterk i forhold til den trivselsskapende effekt de hadde.
Design-perler fra 30-, 40-, 50- og 60-tallet er fortsatt kjærkomne arvestykker for mange, og selges de, er det til en pris som er det mangedobbelte av innkjøpspris. En lampe, som for eksempel, Poul Henningsens PH 5, ble designet i 1957. Kvaliteten viser seg bl.a. i at den fortsatt er like slitesterk, også for øyet. Derfor er den da også en lampe som går igjen i mange unge hjem. Gjennom 70- og 80-tallet kunne Møbelhandlernes Landsforbund melde om en kundeskare som ble stadig mer kvalitetsbevisste.
Dette kom selvsagt ikke av seg selv. Der møbelhandleren var faglært, kunne han og hun virke som folkeopplysere. Det er i det perspektivet Oddbjørn Mathisen jobbet. Gjennom mange intervjuer og artikler i Adresseavisen og Arbeider-avisa, la han fram sitt syn. I et oppslag i Arbeider-avisa i 1978 legger han vekt på at det er svært rimelig å engasjere en interiørarkitekt, og understreker at arkitektens oppgave er å gi råd, ikke diktere kunden en spesiell smak. Likevel synes han det er trist at kopiering av «rokkokomøbler» og såkalte stilmøbler appellerer så sterk til markedet. Dette blir aldri noe annet enn kopier, og slike møbler koster mye mer enn de er verdt.
I «Bygg og interiør», et bilag til Adresseavisen den 6. september 1975, har Oddvar Valstad et intervju med Mathisen, som på det tidspunkt var formann i Trondheim Interiørarkitekters Forening, NIL. +
Intervjuet ble gjennomført i forkant av en stor bygg- og interiørutstilling i Nidarøhallen.
På denne tiden hadde pilene i norsk økonomi begynt å peke oppover, og vi begynner å kjøpe oss vekk fra fattigdommen, sier Mathisen. Dette er i ferd med å føre til pompøsitet og stilforvirring! Boligen har blitt en av de viktigste objekter for markedskreftene, og disse kreftene møblerer og ommøblerer, og skaper trender som gir best mulig avkastning til markedet selv.
Oddbjørn Mathisen setter dette fenomenet inn i en global, økofilosofisk sammenheng, en sammenheng der de små ting ikke har verdi lenger, der det viktigste blir å overgå naboen, der ingen ting er overlatt til egen kreativitet og håndverksmessig virketrang. Vi kjøper kopier av herskapsdrømmen fordi vi ikke orker den funksjonalistiske og nøkterne realiteten. Denne trenden har ingen ting med smak å gjøre, men med markedskrefter, usikkerhet og forvirring, og forvirring har aldri skapt lykke!
Våre forfedre levde med sine møbler hele livet, ofte var innredningen laget av tømmermannen som bygde huset. I et slikt hus, og i et slikt liv, var det ikke grobunn for forvirring. Likevel kan vi ikke kopiere telemarks-bondens stue, og likevel føle den samme ro. Selv ikke Kjell Inge Røkke kan det!
Dersom vi kopierer brokker av fortid skapes forvirring, for vi kan ikke gå i de samme klærne, spise den samme maten, eller bli kirkegjengere hver søndag. Kopi er skall og ferniss, ingen ting annet.
Funksjonalismen kom kanskje på feil tid for den klassen den ønsket å nå, arbeiderklassen. Drømmen om rikdom, og det å endelig få målet i sikte, bidro til denne stiforvirringa, samtidig med at markedet skrudde opp prisen. Det er synd, for denne stilen lover ikke mer enn den sier. En stue preget av nøkternhet, lys, eleganse og kvalitet. Ett fullstendig sammenfall mellom samfunn og design, på samme måte som i telemarks-bondens stue. Begge stuene er genuine, ingen av dem praler og lyver!
Våre besteforeldre kastet ut fattigdommen da tidene ble bedre, og de ville inn med nips og tyllgardiner og møbler som var skrudd sammen av elementer fra merkelige verdener. De ville rett og slett gi skinn av velstand, og det samme ville våre foreldre. Funksjonalismen hadde de ikke hørt om, for det var et urbant fenomen.
Mens den gamle bondefamilien benket seg omkring ildstedet, må også det moderne hjem samle medlemmer til fellesskap. TV-en kan vi plassere i «isolat», men man må også gi plass til å trekke seg tilbake, f.eks. til lesing eller til det å nyte musikk. Huset bør formes etter menneskenes ulike behov, vi skal ikke tvinges inn i husets rammer, mener Mathisen!
En begeistret arkitekt kommer hjem fra den internasjonale møbelmessen i København i mai 1981.
Begeistringen skyldtes hovedsakelig to ting. Lyse linjer og materialer var på vei inn, og den norske standen utmerket seg når det gjaldt kvalitet. Spesielt på det eksperimentelle område var norske designere i første rekke. Spesielt Stokke møbelfabrikk og HÅG utmerket seg.
Et annet aspekt er at den gryende oljenasjonen Norge plutselig er et viktig marked for designere andre steder. Dette kom klart frem på messen. Likevel var det i første rekke hyttene og kjellerstuene som fikk de beste møblene, og en god interiørarkitekt ga selvsagt råd, og her kunne Mathisen tilby kundene gjør-det-selv-produkter, noe som passet kundene veldig bra.
Folkeopplysning kan også gjøres ved å sette ting opp mot hverandre. I «Bygg 81» setter Oddbjørn møbler opp mot bil. Hvorfor bruker vi så mange penger på et kjøretøy som vi tilbringer begrenset tid i, men vi sparer når vi skal kjøpe møbler som er så viktig for rekreasjon og velvære? Spørsmålet er vel fortsatt ikke besvart.
Oddbjørn Mathisen la ned mye arbeid og penger i møbelforretningen i Kjøpmannsgata, som han inntok i 1982. Men her ble det brann. Alt strøk med! Etter to år med hjemmekontor, maktet han likevel å starte på ny, denne gangen i Fjordgata.
«Studio Mathisen» ser dagens lys. Denne forretninga er annerledes enn de aller fleste møbelforretninger i landet, og i alle fall i Trondheim. «Folkeopplysningsmannen» vil lære opp byens borgere til å like designklassikere fra hele verden. Godbiter fra 20-, 30-, og 40-tallet blir bydd fram, og de høye prisene til tross, folk kjøper! Dette var i 1987, og oljepengene har for lengst kommet i omløp. Ola og Kari har råd, og Ola og Kari er kvalitetsbevisste, takket være interiørarkitektene og designerne.
Likevel ble Oddbjørn aldri en diktator, han gir råd, og i avis etter avis får han godt med spalteplass for å gi oss gode råd. Den 26. februar 1992 gir han blant anna råd om å blande antikvariske arvestykker inn mellom moderne møbler, han poengterer at god og riktig belysning er viktig og han gir et lynkurs i fargelære.
Sakte, men sikkert ble behovet for god design og behovet for å motta faglige råd med hensyn til innredning større. Mannen hadde skapt et behov i den byen, og det omlandet han betjente.
Dette er et livsverk! Et annerledes livsverk blant øyværinger. Dette er en yrkesgruppe som må skape sitt marked, og som må bevise sin berettigelse i hele sitt yrkesaktive liv.
På slutten av sitt yrkesaktive liv drev Oddbjørn sin forretning fra Søndre gate. Navnet var fortsatt Studio Mathisen, og utvalget vokste, til folks store glede. Samtidig vokste behovet for interiørarkitekten til store oppdrag i byen, som forretningsbygg, og ikke minst hoteller. Han ble en av de store leverandører til storhotellet Royal Garden, og alt dette bidro til at både salg og veiledning økte i omfang, og frøyværingen tjente penger. Mange penger!
«Hjemme hos» i 2005
Så sent som i januar 2005 ga han et personlig intervju med Byavisa i Trondheim under overskriften «I sitt rette miljø – Bli med inn hos livsnyteren og interiørarkitekten Oddbjørn Mathisen. Teksten var ført i pennen av Kathrine Sørgård, mens Bård Ivar Basmo sto for foto. Dette var et «hjemme hos» - intervju, og derfor kan det også egne seg godt som avslutning på dette portrettet.
«Detaljene bugner mot oss, og anerkjente designere fra ulike epoker lever gjennom velkjente designmøbler hjemme hos interiørarkitekt Oddbjørn Mathisen og hans Randi i eneboligen på Byåsen. (…) Vinduene er rene. Her er vinduets virkelige funksjon ivaretatt, og dagslyset flommer inn gjennom store flater. Håndfaste bevis på mange utenlandsreiser preger dette hjemmet. (…) Le Courbusier er Oddbjørns favoritt-designer, og Le Courbusiers velkjent liggestol er plassert i to eksemplarer foran peisen i stua i Trondheim. Her kan han gjerne slappe av med et glass vin, og nyter klassisk musikk. Mozart liker han godt.»
Oddbjørn har vært pensjonist lenge nå . Han har selvsagt også hatt et liv utenom jobben. Først var han gift med Johanne Husø fra Uttian. Sammen har de en sønn. De siste 35 årene har han levd sammen med Randi Horgmo. I Trondheim deler de hennes leilighet. På Frøya har han satt seg opp feriehus på fars/morsgården. (Søskenflokken var stor en gang, 6 brødre og 1 søster. )
Men for den som besøker Oddbjørn på «hytta», viser det seg snart at han har hatt en annen lidenskap i livet, nemlig jakt. Helt uforberedt blir man «overfalt» av to nydelige svartbjørn når man kommer inn. Mannen har vært på bjørnejakt i Canada! Jeg lister meg videre rundt og møter på en ulv, en jerv og en ørn. Alle dyreskinnene er nydelig bearbeidet, og er de mest sjeldne og eksotiske voktere over Sistrands-svaet man kan tenke seg. Helt «tilfeldig» dumper man også borti en nydelig skulptur, laget av Sivert Donali, mannen bak Sverre-monumentet i Ila-parken, og flere av figurene på Nidarosdomens vestfront.
Jaktgården i de store skogene i Jämtland har han måttet kvitte seg med nå. 80-åringen er dårlig til beins, og må bruke stav. Men mannen er sprell levende inni kraniet, og jeg håper og tror at han blir det i mange år enda.
Godt jobba Oddbjørn!
