I helga skal det spises. Fråtses. Med alle kroppsåpninger! Onsdag i neste uke starter nemlig fasten. Da er det full glidelås fra vik til vik, og innvilget langferie for spyttkjertler og tenner.

På dagene før det - fastelavnssøndagen, blåmandagen og feittirsdagen - er det imidlertid bare å pakke innpå. Kebab, pizza, hamburger og taco. You name it. Brus i strie strømmer, Maaruds og Kims i store flak. Og en dobbel Japp på toppen. Vi pynter huset med kjøttdeig og snop. Kilokaloriene marsjerer taktfast gjennom stua, fram og tilbake, men fra onsdag er det på stedet hvil.

Jeg regner med at de fleste av dere pleier å overholde den katolske fasten. At dere slutter å spise fra tirsdag kveld, og at dere de neste førti dagene tar en munnfull bare på søndagene. For på søndager er det kjettersk ikke å spise.

Eller er du en av synderne som allerede på askeonsdag gir brødskiva et tjukt lag med smør og kler den med glinsende spekepølseskiver!!? Gir du blaffen i den hellige fasten og hiver innpå med kjøtt, melk, ost og egg – verstingene ifølge Pave Gregor I den Store. Setter du virkelig fredagstacoen foran de kristne tradisjonene? Gregor hadde nok rullet deg inn i tortillalefsa og lyst deg i bann!

Tolleren Matteus, best husket som apostel, må nok ta det meste av skylda for denne lange fastetiden. Han ga ut ei bok, senere inkludert i Kirkens «best of»-samling, hvor han skrev om Jesus sine førti dager med faste i ørkenen. Jesus ble ledet ut i ørkenen etter dåpen. Der måtte han være i førti dager, mens djevelen fristet han med alskens godbiter. Mot slutten av perioden steg den onde fram og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!». Jesus lot seg ikke presse, og svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»

Snart fant man ut at menneskene skulle dele Jesu lidelse i ørkenen. Fasten tok form, og ble en skikkelig hit på 400-tallet. Da begynte man å faste den sjette søndagen før påske. De høye herrer oppdaget imidlertid at når man tok bort søndagene, ble det ikke 40 dager med faste, men bare 34. Det manglet med andre ord seks dager på å tangere Jesus. Problemet ble løst ved at langfredag og påskeaften ble en del av fasten og at man begynte noen dager tidligere, på askeonsdag.

Den er nok ikke det den en gang var, fasten. Vi har beholdt bare de behagelige delene i våre tradisjoner. Jeg tenker ikke på skikken med å spenne nakne jomfruer foran plogen. Det har i alle fall jeg til gode å se i min tid, verken på Hitra eller i Trondheim. Vi har fortsatt fastelavnsriset, men jeg har vel ikke observert noen bli pisket med det. Det skulle nemlig vekket til live fruktbarheten. Nei, jeg tenker mer på tradisjonene om å spise skikkelig i dagene før fasten. Søndag mesker vi oss med kremfylte, usunne boller. Noen spiser også flesk og suppe med melboller. Blåmandag er det bare å kjøre på med valgfrie kalorier, og feittirsdag har mange saltkjøtt og kålrotstappe. Det er jo viktig å fylle magen med kraftig kost foran førti dagers faste!

Men jeg tror mange av oss glemmer å faste etterpå. Fort gjort å overse slike detaljer i vår hektiske hverdag.

Nei, faste er ikke noe for meg, kjenner jeg, selv om noen sikkert vil si at jeg hadde hatt godt av det. Viljestyrken er knuslete. Når magen begynner å skrike etter mat, er jeg ikke vanskelig å be. Den får alltid viljen sin. Sliter med å stagge sulten mellom frokost og lunsj. Ørken nok det!

Nå var nok også Jesus av et helt annet kaliber enn meg. Mer standhaftig, tror jeg. Når man er i stand til å stå opp fra de døde, klarer man vel alltids førti dager i en ørken også. Piece of cake i forhold.

Vi har relativt få fellestrekk, Jesus fra Nasaret og Krister fra Ansnes. Han gjorde vannet til vin. Jeg har gjort vinen til vane. Han gikk på vannet, jeg skulka svømmetimene. Han helbredet syke, jeg har nok med meg selv.

Ungene kan ta det helt med ro. Det blir fredagstaco til uka også.