Jeg fikk julegaver i år også, bl.a. marsipan (i form av ulike størrelser marsipangriser). Noen vil vel kunne se for seg andre koblinger mellom marsipangriser og undertegnede, men jeg er nå tilfeldigvis glad i marsipan, og de ulike størrelsene på grisene kan jo brukes som et signal fra giverne til mottakeren om at du er stor nok og derfor er grisene mindre i år enn i fjor.

Ved nærmere ettertanke var faktisk de store grisene fraværende jula 2014. Tilfeldig? Selvsagt! Riktignok bærer jeg ikke preg av langvarig avholdenhet fra livets goder, men det hadde vel ikke skadet om jeg hadde hatt et lite preg av et mer nøkternt inntak av godsaker? Jeg har for lengst sagt farvel til «six-packen» som så mange trener hardt for å få fram. Min ligger nok for dypt begravet, og tanken på å grave den fram, er en fremmed tanke. Fred med dens minne!

Nei, jeg fikk en «tre-pack» til jul. Denne har intet flytende ved seg, tvert i mot. Det er en typisk hard pakke – en slik man ønsket seg til jul den gang en var barn. Myke pakker var nødvendige klær, som sagt nødvendige, men sant å si ikke dypt ønsket. Denne gaven var fra min livsledsager gjennom utallige år som hadde merket seg (selvsagt) at jeg i en eller annen sammenheng hadde nevnt byggesett. Nærmere bestemt byggesett av fly fra 2.verdenskrig. Pakken var dessuten den største jeg fikk jula 2014.

Pakken viste seg ved utpakkingen å inneholde tre byggesett, derfor «tre-pack». Tre engelske fly: Vickers-Supermarine Spitfire Mk.IIa, P7350, Hawker Hurricane Mk.IIc, PZ865 og Avro Lancaster B.Mk I,PA474.

Denne utgaven av Spitfire-jageren ble produsert fram til sept. 1940, og var svært viktig i «The Battle of Britain. Hurricane-jageren var den siste typen produsert i 1944, mens Lancaster-bomberen ble produsert i 1945. De to siste kom aldri i aktiv tjeneste.

Jeg har åpnet eska og lukket den igjen. Det var jo så mange deler som til sammen utgjorde et fly. Når man først hadde limt delene sammen – forhåpentligvis riktig – gikk det ikke å få delene fra hverandre igjen. Da ville flyene være preget av aktiv kamp og sto i fare for å bli «skrapet». Flyet hadde med andre ord møtt et bakkemannskap som ikke gjorde jobben sin ordentlig, og levert fra seg et farlig fly – for mannskapet om bord. I eska var det i tillegg til byggesettet og lim, maling slik at flyene skulle se ut slik de gjorde da de skulle i aktiv tjeneste. Aktiv tjeneste er et godt stykke unna – enda -, men en får tro at noe skjer?

Mens jeg satt med denne «tre-packen» slo det meg: Hvor mange kvinner vil det være som ønsker seg et slikt byggesett? Jeg kan ikke huske at jeg har truffet en eneste jente/kvinne som det kunne falle inn å ønske seg noe slikt til jul! Hvorfor?

Om en reiser med fly, hvor ofte treffer en på en flykaptein eller styrmann som er kvinne? Det skal mye reising til før det skjer. Hvorfor?

I Norge er likestilling kommet svært langt, men likevel er mange yrker svært kjønnsdominert. Et helsevesen uten kvinner? Om noen år vil hoveddelen av legene være kvinner, men hvem vil være ledere? Menn? Hvor mange kvinnelige rektorer er det ved universitetene? Utdanningssektoren fra barnehager og oppover er jo mer og mer dominert av kvinner.

Kan man forestille seg om man besøker St. Olavs hospital at plutselig var det store flertall som jobbet der menn! Ikke så lett å se det for seg, eller?

Godt nytt år og God helg!

PER KRISTIAN HAUGEN