Chicago er blant de musikalene Frøya videregående har satt opp, som har minst kjente "hitlåter". Dermed må den spille på andre strenger enn å appellere med gjenkjennelige melodier, for å treffe publikum.

Fra første stornummer «All That Jazz» satt jeg og fryda meg. Det var sangen, dansen, skuespillet, musikken, koreografien, lyssettingen...

Signy Kristbjørnsdottir, som Vilma, var den første som vi måpa litt av: vi visste hun kunne danse, men jammen sang hun ikke flott, også. Hun sjarmerte med sin islandske aksent i replikkene, og rett og slett strålte på scenen.

Etterhvert trådte de andre stjernene fram i lyset: Thea Sæther som Roxie, Ole Kristian Hoseth som Flynn, Frida Elise Gustad Hagen som Mama, Jan Erling Måsøval som Mary Sunshine og Ole Mathisen som den stakkarslige Amos, ektemannen til Roxie. Alle kledde de sine roller godt.

Chicago er en ganske tynn historie, og i høyeste grad umoralsk. Det handler om drap, utroskap, kyniske advokater og sensasjonsøkende journalister. Men den er herlig umoralsk - og særs underholdende.

Det er ikke nytt at Frøyamusikalen prøver seg med avansert koreografi. I årets musikal overgikk det ene stornummeret det andre. Cell Block Tango var råstilig, og Razzle Dazzle overgår vel det meste man har sett på en frøyascene.

Skal noen sangnummer framheves, må jeg nevne årets nykommer: Frida Elise Gustad Hagen presenterte seg i When your good to Mama. En sterkt malmfull røst som vi sikkert får høre mer av i årene som kommer. Og så var Ole Mathisens solonummer Mr Cellofane rørende vakkert. Ja, og så var Jan Erling Måsøvals entre som Mary Sunshine ubetalelig morsom.

Kveldens oppsetning av Chicago traff både undertegnede og de mange hundre andre publikummerne. Det er langt fra første gang at Frøya videregåendes kor- og musikalgruppe trollbinder sitt publikum, og får dem til å tenke som varaordfører Martin Nilsen sa i sin takketale: "Dette er amatører, men vi skulle tro de var profesjonelle hele gjengen"