Det var spenning bak senen før gutta gikk på. Etter comebacket i fjor har de ikke spilt for annet enn festivaler og arenaer.

5-6000 fans i slengen blir annerledes enn et kulturhus som kan romme i underkant av 500.

–Men vi gir alt uansett, sier gitarist og vokalist Jonas Skybakmoen.  Og alle de i overkant av hundre frammøtte fikk virkelig oppleve at det ikke bare var tomme ord.

Uten jåleri

Det er vanskelig å beskrive det vi fikk oppleve uten å ty til klisjeer og sammenligning med en rekke av band som står som søyler i rockehistorien, men essensen av det hele kan sammenfattes i ett eneste ord: Johndoe.

Selv om røttene er fast forankra i en tradisjon framstår bandet som noe genuint, noe som røsker publikum ut av hverdagen og over i helgemodus på et nakent og til tider brutalt vis.

Uten jåleri og lange intoer smeller det til med trommer så tøffe som titalls tog og så gitarriff tørre og tette at man helt sikker må tilbake til Jorddunsttida for å finne maken på Frøya.

Dette er et band som ikke gir ved dørene og ikke prøver å gi seg ut for noe annet enn det de er.  De setter sine egne trønderske ord på det hele i ei låt som betegnede nok heter ”Hardt som faen”.

Slitne, men fornøyd

Og folk koste seg, hvis det er det det heter på rockekonsert.  Men det er unektelig et noe underlig syn når salen langt fra er halvfull, og en håndfull mennesker med snittalder over førti står i små klynger utover gulvet.

Stemningen er der, men den står til tider i kontrast til energien fra senen. Men det tok seg opp, og det hersker ikke tvil om at de som forlot kulturhuset gjorde det med en solid konsertfølelse i ryggmargen.  Det kom også tydelig fram utfor innganen hvor bandet hadde stand med salg av plater og effekter.

Slitne, men fornøyde bandmedlemmer mingla med publikum og klappa på skuldrene satt løst.

- Storkosa oss!

Etter konserten tar vi en prat med Jonas igjen. På spørsmål om det er stusselig å spille for et så fåtallig publikum kommer svaret kjapt.

–Vi storkosa oss!  Hadde salen vært litt mindre hadde det vært som å spille i en god gammeldags klubb. Det er noe helt annet enn å spille i en hall eller på en arena, sier han mens han tar en slurk øl og tørker svetten.

–På de store konsertene spiller vi på en måte over hodene på folk for å nå de som står helt bakerst også, men i kveld så vi alle ansiktene.  Vi spilte liksom for hver enkelt, og det var dritgøy.

- Kommer igjen når som helst

Og før vi skilles kommer det en oppfordring til alle som bor innenfor rekkevidde av kulturhuset:

-Vil dere ha oss så kommer vi igjen når som helst, kommer det uten nøling.

Så blir det opp til oss da, om vi vil komme oss ut av hverdag og vaner og tar i mot det ene store bandet etter det andre, eller om ting bare får være som de var før vi fikk en arena for slike opplevelser. En ting er i hvert fall sikkert, Johndoe har fått seg minst en ny fan, så kommer de så kommer jeg.