”Alle” kjenner Elin. Hun står på scenen og bak scenen, bak koret og foran koret. Hun klappes inn for å ta i mot blomster og stående ovasjoner for nok en braksuksess med Havdur eller skolemusikal som har nådd nye høyder.

Slik er det vi kjenner henne, som ei energisk dame med kulturelt vidsyn og tusen jern i ilden og baller i lufta. Samtidig.

Men det meste av det hun gjør ser vi ikke. Det foregår på skolen, i heimen og i kjøkkenhagen – og det trives hun med.

En av gutta

At Elin Strandheim kom til verden samme år som Havdur ble stifta er sikkert en tilfeldighet, men en artig tilfeldighet er det lell, slik som historiene deres skulle veves sammen i årenes løp.

Elins oppvekst i Gurvikdalen på 60- og 70-tallet var preget av gutter. Med to eldre og en yngre bror var det ikke mye plass til leiking med dokker, særlig når de fleste nabobarna også var gutter.

– Det var naturlig for meg å være en av gutta. Jeg tror jeg ble tøff av det, herda til livet på en måte.  Det hendte jeg ble sendt ut av broren min for å slåss når motstanden var stor, flirer hun.

Ellers ble barndommen tidlig preget av sang og musikk.

Barnestjerne på Klubben

Selv om familien Strandheim som de fleste andre familier for noen tiår tilbake kom fra såkalt enkle kår, la både moren og faren stor vekt på viktigheten av skolegang.

Og barna fikk utfolde seg med de talentene de hadde fått utdelt.  Alt som 5-6 åring opptro Elin og broren på offentlige tilstelninger.  Han spilte gitar og hun sto på ei kasse og sang viser og populære slagere i tiden.  Dette vakte oppsikt, ikke minst blant jevnaldrende som var opplært til at barn ikke skulle stikke seg fram.

For den unge sangfuglen falt det helt naturlig, helt til hormonene begynte å regjere i tidlige tenår.

– Jeg husker jeg kom gråtende hjem fra en opptreden og skreik til far min at jeg aldri skulle synge igjen i hele mitt liv.  Nå var det slutt på å være barnestjerne.  Han snakka lenge med meg, og det ble til at jeg fortsatte med sang og musikk, men tida som barnestjerne var definitivt over, forteller Elin.

Blandakoret Havdur ble et ankerfeste oppgjennom ungdomstida. Da Frøya skolekorps ble stifta mens hun gikk i fjerde klasse, gikk hun inn med liv og lyst, og klarinett, og fikk inn enkel notelære.

Gjennom sitt politiske engasjement i AUF fikk hun også tidlig erfaring med revy, og hun oppsummerer sin innsats med ordene ”Jeg hadde ikke hemninger!”

Som å komme hjem

Etter å ha fullført videregående på Frøya gikk veien for Elin som så mange andre til Trondheim for studier, og valget falt på pedagogikk og psykologi.

Men musikkinteressen lå på lur, og hun fikk prøvesynge og ble antatt i Nidaros Domkor som alt.  Der tok hun mot til seg og spurte domkantor Per Fritjof Bonsaksen om han kunne anbefale henne for en sangpedagog, noe han fikk ordnet.

– Jeg sang på det meste i fire kor pluss en vokalgruppe ved siden av studiene.  Sangpedagogen hjalp meg fram som vokalist, og da jeg slutta fortalte hun meg en hemmelighet hun ikke hadde turt å komme med tidligere.  Da domkantoren anbefalte meg for henne hadde han til slutt sagt ”Men husk hun er en enkel landsens pike.”  Det lå tydeligvis noen begrensninger der, ler Elin på sin smittende måte.

Den målrettede unge frøyværingen hadde underveis i studiene bestemt seg for å bli psykolog, og søkte derfor om plass for å arbeide seg fram til embetseksamen som det het tidligere.  Problemet var bare at det var ett års ventetid på studieplass, så hun måtte finne på noe i mellomtiden.

Derfor søkte hun, og kom inn på, musikk-studium på Dragvoll, noe som skulle stake ut kursen for resten av yrkeslivet.

– Der traff jeg 30 unge mennesker som brant for det samme som meg.  Det var som å komme hjem, forteller Elin.

– Som et svart hull i meg ble fylt, utdyper hun engasjert. Det endte med hovedfag i musikk, mellomfag i pedagogikk og grunnfag i psykologi før hun tok fatt på yrkeslivet.

Veien hjem til Frøya

Etter et halvt år som musikkterapeut på Dalgård gikk turen til Namsos hvor hun fikk jobb som lærer på musikklinja på videregående med broren sin som sjef.

– Det var litt skummelt å begynne som lærer.  Det er en utsatt posisjon med mye ansvar for mennesker i en brytningsfase i livet.  Men jeg elsker å jobbe med ungdommene.  Det er fascinerende å se hvordan de utvikler seg i disse tre årene, utdyper pedagogen i henne.

Så fulgte et års vikariat på det gamle studiestedet hennes Dragvoll, som lærer i kordireksjon, og med forarbeid til en doktorgrad i musikk som aldri ble fullført.  I mellomtiden hadde hun giftet seg med frøyværingen Terje Sæther, og spørsmålet om å flytte tilbake til Frøya dukka opp.

– Terje var veldig gira på å gjøre det, men jeg var litt mer tilbakeholden.  Så fikk jeg jobb på Frøya videregående som spesial-pedagog og musikklærer, og på Frøya kulturskole som sanglærer. Dermed ble det flytting på høsten i -92.  Da tok jeg over som dirigent for Havdur også.  For en periode, gliser hun.  Hun er tross alt inne i den perioden enda, over tjue år senere.

Suksess på mange scener

Vel etablert på videregående fikk musikk-læreren startet et skolekor som med tiden skulle utvikle seg til å bli ryggraden i de tiljublede musikaloppsetningene.

–Musikalene var ikke min idé, minnes Elin.

– Det var Hans Anton Grønskag og Magne Romestrand som kom til meg og sa at de hadde ferdig originalmanus og musikk til et musikkspill de kalte ”Motvind”, og det skulle vi visstnok sette opp på skolen.  Jeg var overhode ikke forberedt på dette, og sa noe sånt som ”nei, e de gal!”  Men det var et flott og originalt stykke, både fengende og humoristisk så vi smalt til.  Det ble en nervepirrende opplevelse, og en vanvittig suksess.  Vi sleit en del med logistikken, lyd og sånt, siden vi var nybegynnere alle sammen, men vi fikk det til og konseptet for musikalene var skapt.

Året etter steg ambisjonene, og klassikeren Les Miserables kom på plakaten.  Siden gikk det slag i slag.  Hvert år med unntak av ett hvor et samlivsbrudd krevde mye energi av familien, har elevene på videregående forbauset publikum med sin entusiasme og dyktighet.

– Men det er ingenting i lufta som gjør elevene på Frøya dyktigere enn andre. Det handler om å få muligheten og utover det handler det om viljen til å øve.  Da kommer resultatene av seg selv, påstår sangpedagogen med overbevisning.

Det viktigste ser vi ikke

All denne utrettelige kulturaktiviteten har gitt Elin mye rampelys og mange spaltemillimeter i pressen.  Men selv om vi føler at vi kjenner henne er de største og for Elin viktigste oppgavene i livet mer skjult for oss.

Jobben som spesialpedagog tar det meste av arbeidstida.  En jobb med stort ansvar for miljøet og elevene på skolen.  Siden jobben i stor grad handler om å hindre elever i å droppe ut, å følge opp enkeltelever og å lage opplegg for spesiell tilrettelegging, sier det seg selv at det meste av jobben skjer i det stille.  Bak lukkede dører.

Også privatlivet sitt med den ikke mindre kjente mannen Maciej Karpinski og barna holder hun for seg selv.

– Jeg er så mye mer enn den som synes utad.  Først og fremst er jeg mor, datter og kjerring. Jeg elsker å lage mat og styre hjemme, og ikke minst å rote i jorda og få ting til å gro. Da er jeg lykkelig, sier Elin med ettertrykk.

– Da jeg var ung og glødende feminist ble jeg rasende når damene i nabolaget sa at jeg var et godt kjerringemne.  Noe sånt ville jeg ikke høre, men jeg trur nok de var inne på noe.  Jeg er jo tross alt en enkel landsens pike, avslutter multitalentet med et vinnende og smittende flir.

(Denne artikkelen ble første gang publisert i Hitra-Frøya papir og HF+ i februar.)