Dette var Jan Otto, min elev fra 1962 – 63, jeg overrakte ordførerklubba til i desember 1987. Etter ordførerjobben ble det for han oppgaver også utenfor Frøya, men slutt-etappen ble løpt på Frøya.

Jeg møtte han som en av mine første elever på Frøya høsten 1961, på den frivillige framhaldsskolen. Dette med frivillighet og interesse var spesielt med denne klassen, det var ungdommer med evner, lyst og pågangsmot, vitebegjærenhet, utfoldelsestrang, ekstra innsats. Bare positivitet.

Overskudd særpreget flere av dem, ikke minst på det kulturelle plan. Elevkveldene var kulturarrangement av høy klasse. To elever Anne Mari og Jan Otto, med sang og sketsjer i revystil var en hovedingrediens. Jan Otto sang med full innlevelse og drømmeblikk «Up to Alaska…», basert på gullgraverdrømmen og suksess som ennå ga gjenklang i norske guttehjerter.

Jan Otto fikk gjort en stor innsats på flere områder i kommunal sammenheng, og til slutt med tittel som ildsjel i kommunens tiltaksapparat. Han for-tjente den omtale han fikk ved avsluttet «livsverk». Arbeidsområdene har vært forskjellig, men det var til Jan Otto, min elev, jeg overrakte ordførerklubba i 1987. Deretter ble det oppgaver også utenfor Frøya, men slutt-etappen ble her.

Nå er det slik at ledere og sjefer får omtale, honnør og priser. Det fins mange hverdagshelter som ofte blir glemt og forbigått i stillhet. Like fullt har de fortjent både medaljer og heder.

Jan Otto er tydelig på at hederen for fastlandsforbindelsen blir vel mye fokusert på hans person og han finner det påkrevet å peke på at «Det var gjort et godt forarbeid fra blant andre ordfører Sigbjørn Larsen og fylkesordfører Ivar Ytreland».

Dette er en positiv egenskap som jeg honorerer. Sistnevnte, Ytreland, fikk tittelen «Fast-landsforbindelsen far».

Ordfører Hestnes og jeg gjorde også en innsats, men tross de mange, var det tidligere stortingsmann og statsråd Kåre Gjønnes som under «Lysebuforhandlingene» i dialog med Jan P. Syse sa, at hans betingelse for å støtte bevilgning til «Fjellinjen i Oslo» var at også «Hitra – Frøya Fastlandssamband» fikk sin første bevilgning med i statsbudsjettet kommende år. Slik ble det.

Gjønnes var rett mann på rett plass, var våken og så muligheten og brukte den. Honnør til han bør ikke glemmes. «Æres den som æres bør». Ellers fortjener Jan Otto både takk og honnør for sin store innsats. Det positive er at han vil dele noe med andre.

Likevel er det slik at livsinnsatsen for oss alle preges mest av det vi ikke fikk til eller unnlot å gjøre. Unnlateselsessynder og forsømmelser blir sjelden nevnt ved hedersbevisninger og prisutdelinger. Skrytealbumer tar ikke med det.

For min del er det mislykte og forsømte tyngst å bære. Det gnager. Både Jan Otto og jeg har nok mye av det å bære på. Felles for oss begge er at veiforbindelse mellom Sula og Mausund ikke er blitt realisert. Avfolkningsspøkelset blir stadig mer truende. Selv om vi begge er utgått på dato, er det kanskje mulig ennå å gjøre noe med det. Det er et ansvar som ligger der. Det skygger litt over dagens glansbilde.

Spongdal på Byneset,

24. januar 2018.

Sigbjørn Larsen