- "Det trengs en hel øy for å oppdra Helge Borgen." En Ap-velgers skuffelse

Meninger

Tilsvar Rødt, AP, Høyre; "Gjennomgående søskenmoderasjon i SFO og Barnehage"


Representativitet er et anerkjent demokratisk prinsipp og viktig for politisk tillitsbygging. Den valgte forsamlingen som skal ta beslutninger på vegne av befolkningen bør gjenspeile befolkningen som har valgt den. Man skiller mellom sosial representativitet ut fra bakgrunn og meningsrepresentativitet ut fra politisk synspunkt. I denne sammenhengen synes det at APs Helge Borgen faller inn under ‘sosial representativitet’ da han tydeligvis velger å representere kun sin aldersgruppe da han ‘ikke har bruk for’ tiltaket med gjennomgående søskenmoderasjon i SFO og Barnehage.

De fleste pensjonister er ferdige med tiden som småbarnsforeldre og har slikt sett ‘ikke bruk for’ tiltak rettet mot denne gruppen. I verste fall representerer Helge Borgen Helge Borgen (sic).


 

Det er de politiske partienes ansvar å balansere sosial representativitet mot hensynet til at partiets politiske synspunkter ivaretas og tall fra Kommunestyrevalget i 2015 viser skjevheter i nominasjonen til partilistene og hvem som blir valgt. Det gjelder både en skjevfordeling mellom kjønn som viser at menn er overrepresentert og kvinner underrepresentert og en skjevfordeling i alderssegmentene hvor menn mellom 40-59 er overrepresentert og unge under 30 er underrepresentert. De politiske partiene bør ivareta både sosial- og meningsrepresentativitet med tanke på kjønn, alder, etnisitet, yrkesbakgrunn og bosted.


- Jeg er barsk nok til å si at jeg er i mot dette

Opposisjonen ønsket å vite hvorfor flertallet ikke ønsker søskenmoderasjon. Fikk svært kortfattet svar.

 

På Arbeiderpartiets hjemmeside kan man lese om partiets skoleløfte. Partileder Jonas Gahr Støre legger fram en konkret og omfattende plan for å styrke barn og unges opplæringstilbud; fra barnehage til videregående. I argumentasjonsrekken trekkes det fram at Høyre og FrP planlegger milliarder i skattekutt til de som har mest fra før som gir mindre penger til å skape en bedre barnehage og skole for barna våre. En del av denne overordnede planen som er viktig for Arbeiderpartiets profilering inn mot nytt Stortings- og Regjeringsvalg er et ønske om å reformere SFO; «Fra skolefritid til aktivitetsskole». Dette innebærer et punkt hvor AP skal «vurdere søskenmoderasjon for familier som har barn både i barnehage og i AKS», «sørge for at den nye aktivitetsskolen har en klar tematisk kobling til innholdet i skolen», «legge til rette for læring i AKS i en friere ramme enn i klasserommet, med større vekt på lek og kreativitet» og «sørge for at AKS bidrar til at alle barn daglig er i fysisk aktivitet, får et variert fritidstilbud og et godt tilbud om leksehjelp». AP skriver videre at overganger fra SFO til AKS vil gi en rikere hverdag for flere barn, bedre integrering, økt sosial utjevning og større rom for deltakelse i arbeidslivet for foreldrene.


 

De aller fleste barn i Norge har erfaringer fra utdanningssystemet før de begynner på skolen; erfaringer gjennom barnehage ervervet gjennom lek, omsorg og samhandling. Leken er helt sentralt for barn, og i barnehagen skal legen vektlegges. Til tross for at barnehage og skole har ulike mandat er det forventet at barn skal erfare sammenheng i overgangen.

Da Stortinget i 1997 vedtok å senke alder for skolestart fra 7 til 6 år var intensjonen at leken skulle videreføres i skolen. Under parolen «det beste fra barnehage og skole» skulle 6-åringene få en myk overgang som bygde på barns tidligere erfaringer. I dag skal barnehagene forberede barna på en skole som i stor grad forventes å vektlegge tradisjonell undervisning fra skolestart. I Norge, sammenlignet med resten av Skandinavia, stilles det større krav til at barna tilpasser seg en tradisjonell undervisningssituasjon; samhandling og å hjelpe hverandre prioriteres ned og stillesitting og det å følge lærerens instruksjoner prioriteres opp. Barns erfaringer ved skolestart er avgjørende for deres videre læring i skolen, og en god skolestart kan ikke sees isolert fra barns sosiale og kulturelle liv utenfor skolen; fra barnehage til videregående som Jonas Gahr Støre skriver. (Aftenposten, 18.08.2016, Hilde Dehnes Hogsnes, førsteamanuensis, Fakultet for humaniora og utdanningsvitenskap, institutt for barnehagepedagogikk og profesjonskunnskap, Høgskolen i Sørøst Norge). I dette sakskomplekset blir SFO/AKS sentralt i og med at tilbudet kan avhjelpe en noe problematisk skolepolitikk som har vært gjeldende de siste 30 år. Dersom man ser på APs mål for AKS ser man et ønske om å forbedre  ‘fra barn til borger’ og ‘det beste fra barnehage og skole’.


Flere meninger kan du lese på våre debattsider hitra-frøya.no/meninger


I Rådmannens saksframstilling for sak 81/1278 for vedtak vektlegges to problemer;

  • Vi mangler system for rapportering mellom barnehage og SFO slik at vi ikke har oversikt over hvor mange barn dette gjelder. Borgere av staten Norge har ulike rettigheter. I de fleste andre sammenhenger må borgere selv melde fra om de ønsker å benytte seg av rettigheter. Rådmannen skriver at de ikke har oversikt, selv om det stipuleres muntlig 300’ i årlig kostnad. Som far mister jeg min rett til fedrekvote dersom jeg ikke melder fra til NAV og jeg ser ikke helt forskjellen utover Rådmannens manglende evne til å komme med et korrekt estimat.
  • Både SFO og Barnehager er under sektor oppvekst. Det tillegges vekt at man i regnskapet må tillegge ‘tapet’ ved å gi søskenmoderasjon til en avdeling; i lekmanns termer: «om det er Frøya Kommune eller Frøya Kommune som skal betale for tiltaket».
 

Det står selvfølgelig lite fra Rådmannen vedrørende hvilke effekter økt deltakelse i SFO/AKS vil gi; det er det de politiske partiene som bør ha en mening om og det synes å være en avgrunn mellom hva AP formidler sentralt og hva som formidles lokalt. Dette forsterkes ytterligere av Borgens profilering av saken i media og lokallaget unnfallenhet i å forklare hvorfor de har tatt dette standpunktet til tross for at andre av APs lokallag har vært fanebærere for tilsvarende saker i andre kommuner. På oppfordring fra Høyres Kristin Strømskag blir AP bedt om å redegjøre for standpunktet hvor hun blir møtt med flåseri. Denne saken handler om langt mer enn de økonomiske, regnskapstekniske detaljer Rådmannen profilerer og jeg har problemer med å forstå eget partis standpunkt og at de i tillegg nekter å redegjøre for sine meninger. Rådmannen fraråder saken grunnet regnskapstekniske detaljer som er saken sekundært!

I min familie har vi valgt at en av de voksne jobber i redusert stilling for å få hverdagslogistikken til å gå opp. Vi har tre barn hvor to vil være i barnehage i 2019 og 1 vil være elev ved Sistranda Skole. 4-åringen og 6-åringen deltar på fritidstilbud og disse er gjerne forbundet med dagens SFO løsning; eksempelvis Kulturskolens introduksjonstilbud til musikk hvor barna bli hentet på SFO for å delta på undervisningen. Det er også samarbeid og dialog mellom SFO og andre fritidstilbud hvor man søker å skape en best mulig logistikk for familien. Jeg antar at en familie med anstrengt økonomi vil unnlate å melde barnet inn i SFO og fritidstilbud av økonomiske årsaker. Men hva om SFO hadde vært rabattert? Ville det ført til at barn ville fått en ‘rikere hverdag’ som Jonas Gahr Støre skriver? Ville det gitt økt rom for deltakelse i arbeidslivet for foreldrene? Mitt standpunkt er et uforbeholdent ‘JA’. For en småbarnsfamilie betyr SFO tilbudet veldig mye og det er i en livsperiode hvor økonomi allerede kan være anstrengt for mange. Dersom tiltaket hadde ført til at flere barn hadde deltatt på SFO og fritidstilbud som ellers ikke ville deltatt grunnet foreldrenes økonomiske situasjon hadde dette vært et svært viktig tiltak i Frøya Kommunes skolepolitikk. Privat ser jeg ikke for meg en hverdag hvor barna skal ha mulighet til 1-2 fritidstilbud til ulike tider samtidig som at foreldre skal være i jobb uten å benytte SFO.

I skolen lærer elever og foreldre om MOT. MOT utvikler robust ungdom, som inkluderer alle og har en visjon om et varmere og tryggere samfunn. Lokalt har MOT en fane: «Det trengs en hel øy for å oppdra et barn». I det lokale politiske landskap ser man ut til å trenge en fane til: «Det trengs en hel øy for å oppdra Helge Borgen». Jeg frykter dette også gjelder resten av APs kommunestyregruppe og SV?

Jeg regner med Borgen er ‘barsk nok’ til å ta denne tilbakemeldingen. Han sier selv at saken er en typisk budsjett-sak, men dette er en del av en sak som er langt mer kompleks. Er det flere stemmer i flertallsgruppen som ønsker å si sin mening? Er det flere ‘barske’ lokal-politikere som tar sitt mandat alvorligere? Å praktisere tøff kjærlighet er nedfelt i MOT og det er min hensikt bak innlegget; ikke nødvendigvis å gå til angrep på Borgen selv om han ser ut til å trives i vinden. Er AP og SV tøff nok til å snu?


Med skuffelse over eget lokalparti,

Lars Andreas Vavik

Medlem av Arbeiderpartiet