Åpent brev til Hitra formannskap

I juni sto vi fram i media og uttrykte i klartekst at vi nå begynner å bli mektig lei av å vente i saken om bygging av bolig for unge med funksjonsnedsettelse. Dette er ingen ny sak, den har mer eller mindre vært i systemet i 9 år, men de siste to årene har det vært klare planer, kommunen har fått innvilget et husbanklån med veldig gode betingelser – og vi foreldre har begynt å håpe at dette endelig skulle gå gjennom og bli noe av. Det som mangler er tomta. Det vil si, den ligger der, men det hersker visst uenighet om kjøp av halvparten av den.

Dette har vært et problem hver gang saken har havnet på Formannskapets bord de siste to årene, men vinklingen på problemene kan synes å ha endret seg fra gang til gang. Formannskapsmøtet i juni utsatte saken til neste møte, og vi ble forsikret om at nå var det bare små justeringer igjen, så skulle dette ordne seg. Nå har det vært et nytt møte, og Formannskapet velger å utsette enda en gang, denne gangen for først å få en løsning på en helt annen sak kommunen har gående med selger av denne halvparten.

Vi har ingen problemer med prinsippet om at det skal være orden i systemet, men når Formannskapet begynner å ri prinsipper på våre barns svake rygger, synes vi nok er nok. Alle er enige om at denne boligen må bygges. Kommunen er pålagt ved lov å gi et slikt tilbud til våre ungdommer. Det er ikke slik at behovet kom som en overraskelse. Eldstemann i gruppa er 24, og det har vært klart i like mange år at dette behovet ville komme en dag. Vi har vært veldig fornøyd med samarbeidet vi har hatt med administrasjonen i kommunen om denne saken, og opplever at de har lyttet til oss, og gjort det beste de kan for å dette til. Vi har vært glade for at de, på eget initiativ har planlagt at våre jenter, som har vokst opp sammen, gått på skole, på svømming og ridning sammen, skal få bo i samme bolig resten av livet. Dette er en gruppe med ulike grader av hjelpebehov, men de utfyller hverandre og trives sammen. Noen uttrykker seg med ord, andre har sitt eget språk – men de kjenner hverandre og er trygge på hverandre, og det er viktig.

Vi som er foreldre til barn med spesielle behov slipper en del vanlige utfordringer, men vi har mange andre: Vi slipper bekymringer for at jentene våre skal havne i trøbbel på fest, at de skal kjøre for fort, at de skal krangle med venner eller kjærester, at de skal få dårlige karakterer på skolen, men vi har hatt og har nok av bekymringer, likevel: Fra barna våre ble født har vi vært deres advokater i møte med helsevesen, kommunale tjenester, barnehage og skole. De uttrykker tydelig for oss hvordan de har det, men for folk som ikke kjenner dem kan det være vanskelig å forstå. Det er vår jobb å videreformidle deres ønsker og behov i alle sammenhenger. Denne oppgaven vil vi ha til vi dør.

Kampen om et verdig liv for våre barn handler om at de skal ha trygghet og forutsigbarhet. Vi kan ikke bare sende dem ut i verden og slippe taket. Våre barn vil ikke klare seg selv, og vi trenger å vite at den dagen vi ikke greier å bære dem lenger, så vil de ha et godt tilbud, med mennesker som tar vare på dem og deres interesser. Det er ikke riktig at de skal utsettes for midlertidige løsninger, slik to av våre jenter nå er.

Kjære Formannskap: Ikke ri prinsipper på de svakeste sine rygger. Ta en avgjørelse i denne saken, slik at våre jenter kan få gode liv.

Foreldregruppa

Flere meninger kan du lese på våre debattsider hitra-frøya.no/meninger