Hva vil det si å være perfekt? For mange er det å ha fin hud, masse sminke, være pen, ha en flott kropp, ha de dyreste og fineste klærne. Det er ikke bare hvordan man ser ut som må være perfekt.

Det blir mere og mere press på å ha mange venner, gode karakterer og å være suksessfull på sosiale medier. Hva vi mener og tror er perfekt, får oss til å stresse, bli deprimerte og leve livet med et enormt press. Til tross for det store presset med å være perfekt hører vi ”bare vær fornøyd med deg selv”. Hvorfor er det egentlig så vanskelig for oss mennesker å være fornøyd med den vi er?

Daglig ser vi perfekte bilder av pene mennesker på sosiale medier. Alle vil jo helst se bra ut og legger derfor ut de alle de fineste og beste bildene sine. Mange ganger er disse i tillegg ”photoshoppet”. Vi lager en perfekt verden hvor andre kan se hvor vellykkede vi er, og hvor bra vi har det.

Omtrent alt vi skal gjøre, skal gjøres perfekt. Mange foretrekker å drive fysisk trening på treningssenter. Den tiden da man drev med tradisjonell styrketrening er forbi. Nå har omtrent alle lastet ned en app som forteller dem hvor komplisert styrketrening kan være. Dette sjekkes da omtrent hvert minutt, for å se hva slags øvelse som er den neste du skal utføre. Når tiden man bruker til se på mobilen er større enn den som brukes på treningen, blir det feil.«Personlig trener» er også blitt mer og mer vanlig. Jeg har trent hele livet(og gjøre det fremdeles), og sett hvordan all slags trening er blitt så vanskeliggjort at noe av gleden med å trene er i ferd med å forsvinne. Hvis fysisk trening ikke er lystbetont, men føles mer som tvang, da er det ikke godt for hverken kropp eller sjel.

Når man må ta et speil i bruk for å se om treningen blir utført riktig, da er jeg «ikke med lenger». Dette fremstår som en smule komisk for meg. Jeg synes det er i vel laget «selvdyrking» å stå foran et speil å pumpe jern, puste og stønne, så man skulle tro det var en med langt fremskreden astma som kjempet for livet. Vektløfteren Leif Jensen fra Fredrikstad ble i 1972 olympisk mester. Jeg kan forsikre dere at treningsrommet hans ikke var kledd med speil fra gulv til tak!

Unge mennesker vokser opp og tror at alle andre er perfekte og lever et bekymringsløst liv. De tror at det er dem det er noe galt med når deres liv ikke er som andres liv er på sosiale medier. Det blir et jag etter å være perfekt, flinkest og snillest, og da er det ikke rart vi ikke klarer å være fornøyde med oss selv når vi har skyhøye forventninger til hvordan vi skal være.

Virkeligheten er jo ikke en dans på roser, men vi velger å ikke vise hvordan verden egentlig er eller hvordan vi egentlig har det. Hadde det vært vanlig å legge ut bilder hvor vi har bustete hår, er i slitent treningstøy og uten sminke, ville det kanskje vært mere akseptert å se sånn ut utenfor sosiale medier også. Istedenfor lager vi den perfekte verden, og det blir den vi prøver å måle oss mot.

Det er ikke bare hvordan man ser ut som er viktig. Det er et stort press på å gjøre det bra på skolen og få gode karakterer. Dette gjør at mange ungdommer får en enda mere stresset hverdag hvor de alltid må gjøre det bra. Dette har i mange tilfeller ført til depresjon blant unge. Hver fjerde gutt og halvparten av alle jenter i videregående skole har depressive symptomer.

Det kan være positivt å ha forbilder som man ser opp til for å bli den beste man kan være, men jeg mener det er viktig at man ikke lar det gå for langt. Det burde ikke bli en stressfaktor eller bli sånn at man ikke føler seg bra nok som man er. Dine forbilder skal være der for å motivere deg, ikke bryte deg ned.

Vi burde heller bry oss om personlighet enn utseende. Vi burde heller vise folk at ikke alt er fint hele tiden. Vi burde heller bry oss om hva vi tenker om oss selv. Vi burde heller bygge hverandre opp enn å bryte hverandre ned. Vi burde heller vise folk at vi ikke er perfekte, og at vi synes det er greit. Men viktigst av alt, vi burde alle slutte å definere hva som er perfekt ut fra glansbildene som møter oss på sosiale medier og i media generelt og heller la hver og en finne det perfekte for seg selv.

Noen mennesker har vokst opp med for høye krav og for mye press i forhold til plikt og prestasjoner. Noen barn opplever at foreldrenes kjærlighet er noe man fortjener dersom man tilfredsstiller høythengende standarder. Andre har vokst opp sammen med én eller to foreldre som var forbilder for uforholdsmessige eller ubalanserte standarder. Noen har til og med opplevd kritikk med en påfølgende følelse av skam og utilstrekkelighet dersom de ikke nådde opp til de høye forventningene. Under slike oppvekstvilkår risikerer man at barnet installerer en idé om at man må være best for å være verdifull. Man må prestere perfekt for å være god nok.

Når man lever et liv som krever at man hele tiden presterer for å føle seg tilpass og verdifull, kommer man til å drive en slags rovdrift på seg selv. Mange knytter følelsen av egenverdi, indre fred og lykke opp mot prestasjoner. Da risikerer man at livet blir et pliktløp preget av et ustanselig press for å være god nok - På livets tredemølle uten pause.

Sånn for ordens skyld, ingen har det perfekt, det perfekte liv finnes ikke,intet menneske er perfekt, og det kommer det aldri til å bli i fremtiden heller!

Ulmar Timannsvik