Meninger

Sviktende forvaltning av sjøørretbekkene

Morten Andre Bergan, Hitra: En enkelt demning har utryddet hele bestanden av sjøørret (og laks) i elva Laksåa, vatna ovenfor og tilløpsbekker til disse.  

Fiske med strøm (elfiske) er viktig for å få dokumentert hvor mye fisk bekken produserer, og hvorvidt kulverter hindrer fiskens vandring.   Foto: Stian Stensland

Meninger

Sjøørreten er en ettertraktet sportsfisk, og en miljøindikator for vassdragene og fjordsystemene. Dessverre er mange elver stengt for sjøørretfiske, og de fleste sjøørretbekkene har så dårlig helsetilstand at de ikke oppnår vannforskriftens miljømål.

«Ivar, kan du fange fisk til middag?». Etter krigen var det ikke uvanlig at barna var i bekken for å fiske. Det var mye fisk å få. Sportsfisket etter sjøørret var bra til utpå 80-tallet. Slik er det ikke i dag. Sjøørretbestandene mange steder i Norge har kollapset. I Trondheimsfjordelvene har sjøørretfisket vært stengt siden 2009, og det er kraftige restriksjoner i sjøfisket. Bestandene går likevel nedover. 

Miljøindikator

Sjøørreten foretrekker små sidevassdrag og kystnære bekker som gyte- og oppvekstområder. Vassdragene på Smøla, Hitra og Frøya er optimale for sjøørreten i så måte. Disse bekkene produserte svært mye sjøørret, fordi de hadde god vann- og naturkvalitet. Mange bekker små ga milevis med produksjonsareal, men de er samtidig svært sårbare. De tåler lite belastning og overses lett, og er derfor en god miljøindikator, med sjøørreten som den beste «febermåleren». 

Årsaker til tilbakegang

Sjøørretens tilbakegang skyldes forhold i sjø, elv og bekk. I mange kystområder har lusepresset vært stort de siste tiårene; et problem som er høyaktuelt i sjøområdene rundt Hitra og Frøya. Andelen livskraftige sjøørretbekker er samtidig lav og minkende. Bekkene taper i arealkampen mot landbruk, samferdsel og urbanisering. Vannkraft og settefiskproduksjon tar heller ikke miljøhensyn. Uten fungerende bekker, ingen sjøørret, uavhengig av hva som skjer i sjøen. Bekkene kan være flaskehalsen for sjøørretproduksjonen i dag. Å hente tilbake og restaurere ødelagte bekkeareal eller tapte bekker blir viktig framover. Lite er foreløpig gjort. 

Endringer i bekkene

På Hitra og Frøya er hele sjøørretvassdrag stengt med demninger for å hindre sykdom fra villfisk til settefisk, og for å sikre nok vann til settefiskproduksjonen. På 100 år har også jordbruket endret vannkvalitet og egenskaper til bekker og vassdrag.

Bekkelukking, kanalisering, fjerning av kulper og kantvegetasjon, grøfting og nydyrking av myr har ødelagt bekkene, ofte med statlige støttemidler og forvaltningens velsignelse.

 Lutingsanlegg, lekkasjer/utslipp av silo- og gjødsel tok livet av mye fisk før. I dag er vannkvaliteten bedre. Vannkvalitet alene gir dog ikke fisk i milevis med kanaliserte grøfter og rør, eller bringer fisken forbi demninger og de mange dårlige kulvertkrysningene under vei og jernbane. 

Tapt areal og produksjon

Undersøkelser gjennomført av NINA på Hitra, Frøya og Fosen de siste fem årene avdekker store ødeleggelser og tapt areal for sjøørreten i småvassdragene. Vei og settefiskanlegg har flere steder stoppet fisken fra å bruke vassdragene, og landbruk eller urbanisering har ødelagt det naturlige bekkeløpet. Nylige studier av mer enn 100 bekker i Verdal-, Orkla-, Gaulavassdraget og Trondheim avdekker svært lav fisketetthet, ofte uten at vannkvaliteten er hovedårsaken. På 60-70 år er det store arealer som enten har fått dårlig kvalitet eller blitt helt utilgjengelige for fisken i Midt Norge. Samtidig fortsetter ødeleggelsene. Samlet sett har alle bekkene i dag knapt 10-20 % av opprinnelig fiskeproduksjon. Dette er kritisk for sjøørreten, og gir ikke livskraftige sjøørretbestander. 

Klimaendringer

Vassdrag som har hatt nok vann i «normale» tørre perioder, har i sommer blitt tørrlagte. Trolig har sjøørretproduksjonen kollapset i år. Dette kan gjelde mange vassdrag, og særlig utsatt er vassdrag med små nedbørfelt og lite grunnvannstilsig, slik som forholdene er på Hitra og Frøya. Endringene og ødeleggelsene som er gjort gjennom årtier gjør også at vassdragenes evne til å holde på og fordele vann med rett temperatur gjennom året er kraftig redusert. Klimaendringer, med langvarig tørke, kulde eller ekstremflom, vil forverre sjøørretens og bekkesystemenes allerede pressede situasjon. Tørken i år kan være et varsel på hva som blir vanlig framover. 

Hvor er vannforvaltningen?

Vannforskriften fastslår at alle naturlige vannforekomster skal ha god økologisk tilstand i 2021. Målet når vi ikke, fordi sjøørretbekkene i årtier har vært offer for en manglende og fragmentert forvaltning, der mange små inngrep samlet sett har gjort stor skade. Kunnskap og bevissthet rundt bekkene har manglet hos forvaltning, politikere, elve- og grunneiere. Vanndirektivet gir føringer om at noe må skje. Regionale vannområdeforvaltere ansettes for å koordinere og rettlede vannarbeidet, samt involvere frivillige lag, foreninger og grunneiere. Dette er nøkkelaktører for å få gjort tiltak.

Forvaltning 

Helhetlig forvaltning er å kartlegge tapt areal og produksjon i bekkene, samt finne flaskehalsene for yngelproduksjon i hver bekk. Sjøørreten trenger kraftig opptrapping av tiltak, først og fremst frie vandringsveier, gjenåpning, tilførsel av naturlig elvestein, og naturhermende restaurering. Landbruket, urbaniseringen, settefiskanlegg og veiprosjekter må ta vare på de sjøørretbekkene som fortsatt er igjen. Internasjonalt ivaretas og restaureres hele vassdrag, bekker åpnes, dammer rives og vandringsveier utbedres. I Norge er vi fortsatt på seminar med flotte planer og ord. 

Nå må det handling til!



Morten A. Bergan, forsker, 

Norsk institutt for 

naturforskning (NINA)


Stian Stensland, 

førsteamanuensis, 

Norges miljø- og bioviten-

skapelige universitet (NMBU)


Thrond Haugen, 

professor, NMBU


Eir A. Hol, 

masterkandidat, NMBU