Mening

De blir kalt "pøbelgran". Hans Asbjørn kaller dem "utskjelte klimahelter"

Meninger

- Skogens utskjelte klimahelter

Naturvernorganisasjoner har definert plantet norsk gran på Vestlandet og i Nord-Norge og utenlandske granarter som «pøbelgran» som de vil bekjempe. De samme organisasjonene er dypt skuffet over manglende satsing på klima i årets statsbudsjett. De synes å overse helt den betydning denne granskogen har for klima og mulighet for grønn verdi-skaping.

Gran på Vestlandet og i Nord-Norge tar opp og binder i dag omtrent 3 ganger så mye CO2 som alternativene, nemlig løv- eller furuskog. Det er plantet drøyt 2,5 millioner dekar norsk gran i disse landsdelene. Gjennom fotosyntesen tar denne skogen alene opp mer enn 3 mill. tonn CO2 pr. år. Det tilsvarer mer enn halvparten av de årlige utslippene fra personbiltrafikken i hele Norge.

Lauv- og furuskog i disse landsdelene gir svært beskjedne muligheter for å drive et lønnsomt skogbruk. Til tross for at granskogen bare utgjør drøyt 10 % av skogarealet, står den for over 30 % av kubikkmassen og nær 90 % av hogsten. Uten plantet granskog hadde det i praksis ikke vært grunnlag for å drive og utvikle skogbruket i disse delene av landet. Uten granskogen kan heller ikke disse landsdelene i særlig grad levere fornybart trevirke som verden trenger for å løse klimautfordringene.

Naturvernorganisasjonenes hovedargument i granutrydningsretorikken, er påstanden om at den utgjør en trussel for tap av biologisk mangfold. Men vil mangfoldet reduseres av at vi planter gran på en begrenset del av skogarealet her? Svaret kan bli både ja og nei.

Går man med lupe og undersøker noen kvadratmeter i henholdsvis gran, lauv og furuskog vil man naturlig nok finne store forskjeller i mangfoldet. Men løfter man blikket litt opp til skoglandskapet er det dokumentert at mangfoldet for mange artsgrupper vil øke. Hvordan kan det ha seg? Jo, gran vil som for alle andre treslag som i sin tur har funnet veien over fjellet, få med seg sine spesialister av sopp, lav, insekter med flere. Dette samtidig som artene i lauv og furuskogen fremdeles finner sin plass i landskapet.

 

Den storstilte mobiliseringen mot gran synes å være myntet på en slags magefølelse av at all endring er negativt for naturmangfold. Riktignok med noen utvalgte unntak, hvor de menneskeskapte endringene ligger tilstrekkelig langt tilbake i tid. Som for kystlynghei, skapt av mennesker, ofte gjennom omfattende hogst og brenning av skog for å skape beite til husdyra.

Den er i dag definert som truet på rødlista for naturtyper, fordi bruken ikke lenger er den samme og den gror igjen. Treslagene som var der før de omfattende naturinngrepene er nå blitt til trusler for naturtypen, sammen med grana. Kystlyngheien er et godt eksempel på natur som er skapt av mennesket, men samtidig gir variasjon i landskapet med samlet sett rom for flere arter og større mangfold.

Naturen i Norge er kontinuerlig i endring. Det gjelder også skogen og hvilke trær som vokser i den. Grana har, basert på pollenfunn og makrofossiler, med stor sannsynlighet vært dominerende på Vestlandet i mellomistidene. Etter siste istid kom grana til Norge som en sen innvandrer for bare ca. 2000 år siden. Siden den gang har grana kommet seg til alle landets fylker på egenhånd. Grana hadde med andre ord over tid blitt utbredt på Vestlandet og i Nord-Norge med eller uten hjelp fra menneskehånd.

Det er derimot ubestridt at skogbruket har hjulpet grana å etablere seg i områder langs kysten hvor det ville tatt den lang tid å nå naturlig. Når vi framskynder naturlige prosesser er det grunn til å være oppmerksom på hvilke effekter det kan ha på naturmangfoldet. For skogene er mye mer enn bare karbonbinding og produksjon av fornybart råstoff som tømmer. Skal skogbruket lykkes med å ta vare på og utvikle næringen knyttet til grana i regionen må hensyn til produksjon av tømmer avveies mot hensyn til bl.a. naturmangfold, friluftsliv og landskapsestetikk.

Flere meninger finner du her


Myndighetene har utredet og konkludert med at granskogbruket i regionen kan og bør utvikles betydelig, innen miljøforsvarlige rammer. Naturvernorganisasjonenes sverting av grana intensiveres i en tid hvor politikere og myndigheter skal gjøre handling ut av ord og ta viktige valg for skogen, klima og verdiskaping. Pøbelgran-kampanjen kan ikke endre faktagrunnlaget, men den kan i verstefall påvirke viljen til å gjennomføre nødvendige tiltak.

Grana på Vestlandet og i Nord-Norge ble plantet når «landet skulle bygges» etter krigen. I den tiden det har tatt granressursene å vokse seg store på kystnedbør, sol, jord og CO2 har grana havnet i skyggen av et oljesmurt kystnæringsliv. Med klimautfordringen står vi igjen ovenfor en formidabel omstilling, hvor etablerte strukturer må brytes ned og erstattes med nye og fornybare. Det må bygges kompetanse og utvikles produkter basert på grønne verdikjeder.

Men vi må også ha nok fornybart råstoff. Mange av løsningene finnes allerede i dag og noen vokser på trær. Grana som vokser i liene langs kysten vil gi oss byggematerialer til å erstatte energiintensive materialer som stål og betong og restene kan med dagens teknologi bl.a. bli til proteinrikt fiskefôr som erstatning for langtransportert og klimabelastende soyafôr. Tiden er inne for en kunnskapsbasert utvikling av skogbruket i Vest og i Nord og ikke en følelsesstyrt og mytebasert avvikling.



Hans Asbjørn Kårstad Sørlie

rådgiver i

Norges Skogeierforbund