Meninger

- Jag etter vind

Meninger

Det er nok av luft, det er nok av vind, det er nok av sol, av vann og dønninger inn over strendene, det er nok av energikilder som er felles og gratis, og når det er nok av alt, også fisk i havet, blir alt gjort om til kvoter og konsesjoner og fortjeneste for de som plukker penger ut av fellesskapets verdier.

 Slik har det alltid vært, og slik vil det fortsette med stadig nye konsesjoner, oppfinnelser, eksperimenter og lønnsomhetskalkyler, skroting av prosjekter og nye, spektakulære byggverk som skal redde verden og vise vei inn i enda en gullalder for norske kystsamfunn på toppen av oppdrettsnæringen.

Det kortsiktige setter dagsorden, og alle motforestillinger blir avfeid som romantikk og føleri, reaksjonært og uten hold i realiteter og fakta. For her snakker vi om «pennies from heaven», i det minste fra 180 meters høyde der møllevingene maler vind om til penger i det uendelige.

Flere meninger finner du her

 Det er Sareptas krukke, det er kverna på havets bunn, det er Slaraffenland, Klondyke og El Dorado på en gang; det er bare å lene seg tilbake og ta imot med åpne armer og åpent sinn uten å tenke over at dette er perler og glansbilder for lokalbefolkningen; de store summene ender opp på konto andre steder i Norge, i Europa og hvor enn investorene har sine baser og børser. Distrikts-Norge sitter tilbake med enorme naturødeleggelser og en skog av vindmøller, en visuell forurensning uten sidestykke.

Fra gammelt av skulle ingen verdslige bygg være høyere enn kirketårnet. Det hadde med respekt og ærbødighet å gjøre. Trønder Energi har ingen respekt for denne målestokken; for dem gjelder det å bygge inn i himmelen og hente ut de himmelske gleder i jordisk valuta, og tanken går mot Babels tårn og Jakobs stige, drømmen om å nå en dimensjon som ikke finnes. De gamle grekerne kalte det hybris, overmot, og hybris ble straffet, for den som utfordret gudene i håp om å slippe unna med det, ble alltid rammet av nemesis.

Slik tenker ikke Trønder Energi, for Trønder Energi er et kulturløst og historieløst selskap uten den minste kunnskap om de lokalsamfunnene de kjøper seg tilgang til.

Men plutselig møter de en folkelig motstand og et engasjement som minner om Mardøla og Alta der kampen for urørt natur og urbefolkningens rettigheter sto i sentrum. Dessverre har de som sitter i ledelsen for Trønder Energi knapt hørt om Arne Næss, Sigmund Kvaløy Setereng og Hartvig Sætra, grunnleggerne av økofilosofien som ser naturen, landskapet og artsmangfoldet i en større sammenheng i forhold til industrielle inngrep og overgrep. Men det som går under radaren, eksisterer selvfølgelig ikke før katastrofen er et faktum.

Og katastrofen er raseringen av et unikt kystlandskap. Kommunen kan toe sine hender, grunneierne kan gni seg i hendene, og Trønder Energi kan løfte glasset med begge hender og skåle med hvem det måtte være, for eierskapet er ustanselig på anbud, og de slipper unna med alt og etterlater seg samtidsruiner slik man finner det på Sør Georgia der slaktingen av en unik hvalbestand endte i katastrofe, eller i Tsjernobyl der atomkraften endte i en plombert sarkofag; over alt finnes sporene av hybris og overmot, også langs vår egen kyst som ruiner etter tyskernes befestninger, og disse samtidsruinene vil få enda et museum der også vindkraftturbinene kan bli en del av alle feilgrep og ambisjoner om å tjene seg rike på jag etter vind og ingenting.


Oddmund Hagen