Meninger

- Legalisering av mobbing

Meninger

Ansvaret for en anstendig debatt

Jeg har med stigende bekymring fulgt debatten om vindmøller på Frøya. Bekymring, fordi det kan virke som vi for enkeltes vedkommende har kommet dit hen at målet helliger middelet. Da er det fare på ferde.

Bare for å understreke det – ettersom det kan virke som anstendigheten har avgått ved døden og man gladelig tillegger meningsmotstandere ethvert motiv: Jeg er motstander av vindmøller. På generelt grunnlag fordi jeg ikke mener det er samsvar mellom naturinngrep og kraftproduksjon – og på Frøya spesielt, på grunn av virkningen på kystnaturen.

Så er det noe vi faktisk må huske på – også vi som er motstandere av vindkraftparker: I stor grad kan behovet for mer kraft tilbakeføres til en villet og helt nødvendig samfunnsomlegging. Det grønne skiftet. Samtidig som det er omforent forståelse av at forurensende kraftproduksjon må reduseres, går strømforbruket opp. Ikke all verdens enøk-tiltak kan motvirke dette, selv om det sannelig er både riktig og viktig å effektivisere både eksisterende strømproduksjon og bruken av den.

Det er flere årsaker til at behovet for kraft øker:


  • Digitaliseringen. Digitaliseringen av samfunnet har på få år bidratt til kraftig økning i strømforbruket. Globalt sett utgjør nå klimagassutslipp som følge av digitaliseringen mer enn utslippene fra sivil luftfart. Unge mennesker har ledet an i denne utviklingen.  Økningen i bruk av kryptovaluta bidrar i seg selv et svimlende kraftforbruk, hinsides hva de fleste klarer å forestille seg.
  • Så langt er andelen elbiler i Europa svært lav, det er i Norge elbiler er i ferd med å bli mer vanlige enn bensin- og dieselbiler, men andelen kommer til å øke i årene som kommer. Elektrifisering av skipsfarten og på sikt mest trolig deler av luftfarten, vil akselerere utviklingen.
  • Samfunnsutviklingen i fattige land. Det er mye fokus på den massive satsingen på solenergi i land som Kina, og det skal vi hilse velkommen, men selv ikke der veier denne satsingen opp for økningen i forbruk. I fattige deler av Europa vokser nå forbruket av strøm produsert på en alt annet enn miljømessig bærekraftig måte. Forbruket i Kina påvirker ikke oss i Norge, men situasjonen i Europa gjør.

Dette er bakgrunnen for at deler av miljøbevegelsen sier ja til vindkraft – ja mer enn sier ja; de presser på for at myndighetene skal gi nye konsesjoner.

Som sagt – til tross for dette er jeg motstander av vindkraft i Norge. Jeg mener vi i overskuelige framtid må imøtekomme behovet for mer strøm ved å modernisere eksisterende kraftverk. For enkelte av de eldste kraftverkenes del kan man hente ut opp mot 50 prosent mer elektrisitet ved å modernisere og fornye – i snitt ligger effektivitetseffekten på rundt 30 prosent. Dessuten mener jeg vi må reversere vedtaket om at tiden for større vannkraftprosjekter er forbi. Dersom alternativet står mellom vindkraft og vann, mener jeg iallfall vann må vurderes, rett og slett fordi naturinngrepet er mindre, antall gigawattimer man henter ut tatt i betraktning.

Dessuten har også vi et stort potensial for solenergi. Dette vil vi se mye mer av i årene som kommer.

Kraftsituasjonen er likevel én ting. Debatten vi nå ser på Frøya noe helt annet.

I min verden er det bare for ekstremister at målet helliger ethvert middel. Jeg mener helt oppriktig at enkelte av de mest ihuga motstanderne av vindkraftplanene på Frøya bidrar til regelrett forsøpling av debatten. Ja, mer enn det – til legalisering av mobbing. Jeg kan ha en viss toleranse for at det koker over for unge aktivister og at man tyr til ordbruk som ligner faretruende på trakassering, men jeg ser ingen unnskyldning når voksne mennesker tyr til tastaturene og lar det flyte over av eder og galle. Å bruke ord som «krig» og «okkupasjon» viser at man har havnet fullstendig utenfor sporet. Å forsøke å sammenligne den tyske okkupasjonen under krigen, som kostet i alt 10.262 nordmenn livet, med tysk eierskap i kraftselskaper som er inne på eiersiden i prosjekter i Norge, kan ikke kalles annet enn en hån av minnet om krigens ofre. Den slags relativisering av historien bør vi rett og slett unngå, iallfall til vi eventuelt får en ny krig. Og det blir neppe Tyskland som angriper oss neste gang…

Enhver som deltar i offentlige debatter har et ansvar for å bidra til at samtalen kan foregå på en måte som viser at man respekterer de som mener annerledes enn seg selv. Når folk ikke lenger våger å si hva de mener av frykt for å bli hengt ut offentlig, er det noen som bør seg i speilet og spørre om man selv er skyld i dette.

Dette gjelder også mistenkeliggjøring av meningsmotstandere – og bevisst mistolking av hva andre mener. Om slikt er det i grunnen bare ett ord som er dekkende: Tarvelighet.

Verden er sjelden svart-hvitt. Det er kun fanatikere som krever alt eller intet når vi snakker om tema som ikke akkurat er eksistensielle. Jeg skjønner at det kan gå ei kule varmt når man frykter at verdifull natur kan gå tapt, men vi snakker tross alt ikke om folkemord eller framvekst av diktatur.

Les flere meninger på våre debattsider hitra-frøya.no/meninger

Det er ikke ulovlig å være fanatiker, iallfall ikke så lenge man holder seg til teorier, men dersom man vil nå fram med sitt budskap, er dette en dårlig tilnærming. Det eneste man oppnår dersom man lever etter en svart-hvit virkelighetsforståelse, er at man ikke blir tatt på alvor der man må nå fram med det som skal sies. Der tror jeg enkelte av vindkraftmotstanderne på Frøya har havnet nå. De blir ikke lenger tatt på alvor der saken faktisk avgjøres. Og det er ikke i kommunestyresalen på Sistranda – uansett hva enkelte ser ut til å mene.


John Arne Moen, Mausund