Meninger:

- Unge på Frøya forundrer seg over hvordan voksne snakker og skriver om og til hverandre

Ingrid Kristiansen, kommuneoverlege og prosjektleder for ØYA-prosjektet. 

Meninger

I disse vindkrafttider, tenker jeg det passer godt å komme med litt informasjon om Frøyas nye og store folkehelseprosjekt «Det trengs ei hel øy for å oppdra et barn». Folkehelse handler mest om trivsel og bolyst – noe som på flere plan havner midt i debatten om for eller mot vindmøller.

Bare for å understreke min rolle – kommuneoverlegen jobber uavhengig, og er medisinskfaglig rådgiver for både innbyggere, administrasjon og politikere i Frøya kommune. Og – dette er en generell betraktning over utviklingen i samfunnet når det gjelder hvordan vi snakker om og til hverandre.

Som kommuneoverlege forholder jeg meg nøytral til alle debatter. Det er et lodd som særlig sentrale stillinger bringer med seg, om du er ordfører eller rådmann - men også om du er kommunalt ansatt eller du jobber innenfor en privat eller statlig virksomhet. Gjennom jobben er du ofte satt til å gjennomføre et oppdrag eller et vedtak som du må forholde deg lojal til, selv om du ikke selv er enig. Det er det folkestyre og demokrati handler om.

Som kommuneoverlege med ansvar for folkehelse, er jeg bekymret.

Derfor oppfordrer jeg nå til at vi alle setter en fot i bakken og tenker over hvor vi står. Når jeg sier vi, snakker jeg særlig om oss voksne som rollemodeller. Hvordan forholder vi oss til hverandre? Hvordan formidler vi meninger og diskusjoner? Hvordan forholder vi oss til skillet mellom sak og person? Hvilket demokrati ønsker vi? Har vi respekt for at andre mener noe annet enn oss selv? Hvilken kultur ønsker vi kjennetegne Frøya-samfunnet?

Barn og ungdom på Frøya har den siste tiden faktisk gitt uttrykk for at de forundrer seg over hvordan voksne snakker og skriver - om og til hverandre. Og de setter spørsmålstegn til om demokratiet fungerer så lenge folk vegrer seg for å si sin mening, i angst for represalier.


 

Dette er vel ikke noe som er spesielt for Frøya, vil kanskje mange si. Det er jeg enig i. Dette er noe vi har sett i samfunnsutviklingen, også helt oppe på Stortings- og regjeringsnivå. Men, likevel, er det slik vi på Frøya ønsker å ha det?

Jeg opplever Frøyværingen som en som ikke alltid følger med strømmen og gjør som alle andre. Det har også vindkraftsaken vist. Som kommuneoverlege er jeg stolt av at vi «står hainn av», og kjemper for det vi tror på.

Jeg ser imidlertid med bekymring på en ukultur i forhold til hvordan vi skriver om, eller snakker om og til hverandre. Demokrati innebærer stemmerett, trykkefrihet og informasjons- og ytringsfrihet.

Men, med denne friheten følger også et stort ansvar. Et ansvar for å behandle hverandre med respekt og være gode rollemodeller for våre barn og unge.

La oss da - som stolte Frøyværinger - sette oss i førersetet og kjempe mot denne samfunnsutviklingen. La oss da også kjempe for at på Frøya – her er det takhøyde for å mene forskjellig, raushet nok til å skille sak og person, og ryddighet nok til at vi behandler hverandre med respekt og verdighet.

Frøya kommune har fått ca 2 millioner i midler gjennom Program for folkehelse. Med tilsvarende ressurstilgang fra kommunen, skal vi nå i gang med et prosjekt som vi anser som det største folkehelseprosjektet Frøya kommune noen gang har vært med på. Dette er et nasjonalt prosjekt som skal fremme barn og unges psykiske helse. Gjennom medvirkning og deltakelse fra Frøyas befolkning, har vi kommet frem til at vi på Frøya skal satse på voksenrollen. Vi tror at en tydelig og trygg voksen, og voksne som er gode rollemodeller, gir trygge og robuste barn. Ett av flere verktøy vi ønsker å bruke heter ICDP – international child development programme. ICDP er et foreldreveiledningsprogram som legger vekt på relasjoner og relasjonsbygging – nettopp hvordan vi forstår, forholder oss til, og er mot hverandre.

Dette synliggjøres gjennom ICDP-huset. Som alle andre hus består ICDP-huset av en grunnmur, etasjer og et tak. Huset står også på en tomt. Tomta symboliserer hvordan vi oppfatter hverandre, de kulturelle og personlige verdier vi står for, og behovet vi alle har for omsorg og for å bli sett. Grunnmuren står for behovet vi mennesker har for ros og anerkjennelse, kjenne at noen er glad i oss og bli tatt på alvor og bli anerkjent. Etasjene symboliserer den meningsskapende og utvidende dialogen som utvikler oss som mennesker og som gir mening og fokus. Taket symboliserer den regulerende dialogen, når vi må sette grenser for hverandre, støtte og vise hverandre vei i utfordrende situasjoner.

 

ICDP-huset bygger på tillit og gode relasjoner mellom foreldre og barn, men parallellen kan lett trekkes til samfunn og kultur, og oss samfunnsborgere mellom.

På Frøya skal det være trygt og godt å leve, vi skal bygge gode relasjoner mellom barn og voksne, og også voksne imellom. Vi skal være gode rollemodeller og vise barna våre at det er lov å være uenige, det er lov å vise hva man mener og det er lov å stå på barrikadene – men alltid med en respekt for våre medborgere og med en ydmykhet for at vi alle er mennesker med følelser og behov for omsorg og anerkjennelse!

Som kommuneoverlege er jeg glad for at ØYA-prosjektet er på trappene og at vi i Frøya-samfunnet skal få jobbe med voksenrollen og bevisstheten omkring gode relasjoner. Og at hva vi gjør og sier, påvirker oss og hverandre. Slik at vi kan bygge gode tomter og grunnmurer for alle på Frøya – og slik at den regulerende dialogen i «taket» bli mindre nødvendig. Slik at gode relasjoner og gode rollemodeller blir en dagligvare – og slik at FRØYA er ØYA som bygger sitt samfunn på tillit, trygge nettverk og respekt for hverandre i alt vi gjør!

DA får vi bolyst og trivsel, og god folkehelse!

Som rådmannen i Frøya kommune har uttalt: Det blæs på toppan og vi står i blæsten –

Men - vi skal passe oss for å blåse våre medborgere ned, med den forklaring at ting sies eller skrives i frustrasjon eller i engasjement. Det kan bli en dyr pris å betale, både på det personlige plan og for Frøya-samfunnet. Så - la oss tenke oss litt om. Om hva vi lærer våre barn. Alt er faktisk ikke greit å si til et annet menneske.


Ingrid Kristiansen,

 kommuneoverlege og prosjektleder for ØYA-prosjektet.