Meninger

- Jeg vil ikke å være din inspirasjon - jeg vil være din kollega

Meninger

Den første mai er en flott og viktig dag som markerer arbeidstakerens rett til å få tilgang til en jobb som er trygg og ryddig, og som gir riktig betaling. Likevel står en stor gruppe mennesker utenfor og blir ikke slippet inn. Vi er unge, vi har nedsatt funksjonsevne, og vi ønsker å jobbe.


I begynnelsen av det tjuende århundre kjempet kvinner for muligheten for å få tilgang til et rettferdig arbeidsmiljø og utdanning. Men nå hundre og tjue år senere kjemper personer med nedsatt funksjonsevne samme kamp. Betyr ikke det at politikken for mennesker med nedsatt funksjonsevne i Norge svikter? Selv FN er sjokkert over den systematiske diskrimineringen mot en av Norges største minoritetsgruppe, mennesker med nedsatt funksjonsevne.

 Det er sjokkerende at Norge, som et av de rikeste landene i verden, ikke kan garantere de samme rettighetene og mulighetene til alle sine borgere.


Noen personer tror at mennesker med nedsattfunksjonsevne utgjør en stor utgift for samfunnet, men samtidig er mennesker med nedsattfunksjonsevne stengt ut av arbeidslivet. Det er det som er dyrt for samfunnet, da de ikke kan bruke sine evner til å delta eller bidra.


Fordom og stereotyper har en sentral rolle i den systematiske diskrimineringen. Regjeringen går i gang med sin inkluderingsagenda, hvor offentlige og private arbeidsgivere oppfordres til å "ta en for laget", som arbeidsminister Anniken Hauglie (H) uttalte i en tale til arbeidsgivere i september.

Når du tar en for laget, tar du en byrde for samfunnet. Når selv ansvarlige ministere faller til et nivå hvor å ansette en person med nedsatt funksjonsevne tar en byrde, forstår alle at vi ikke har kommet veldig langt. Fordom og diskriminering går hånd i hånd. Personer med nedsatt funksjonsevne blir redusert til veldedighetsprosjekter i stedet for likestilte mennesker som har noe å bidra med.




Det er mange eksempler på giganter med nedsatt funksjonsevne som fikk mulighetene til å bidra. Personer med nedsatt funksjonsevne som selv viste en enorm evne til å bidra i samfunnet på tross av nedsatt funksjonsevne.  Ett eksempel er Helen Keller, som var en amerikansk forfatter, politisk aktivist og foreleser, hun var den første døvblinde som fikk en Bachelor of Arts. Hun kjempet for kvinners stemmerett, arbeideres rettigheter og sosialisme, så vel som mange andre progressive saker.

Andre giganter som vi alle kjenner, som Mozart, Beethoven, Van Gogh, Frida Kahlo, Stephen Hawking og Einstein, husker vi alle på grunn av de enorme bidrag de ga og ikke på grunn av nedsatt funksjonsevne.


Hvis alle får mulighetene til å bidra i samfunnet, er det en enorm ressurs i hver enkelt av oss, uavhengig av evner eller nedsatt funksjonsevne vi alle har. Som et samfunn trenger vi alle å legge bort fordommer og stereotyper, og se hverandre som vi egentlig er "likestilte men forskjellige".
Ingen liker å bli ekskludert, uten å kunne gi og bidra med arbeid og kompetanse. Det er helt uavhengig av funksjonsnivå. Vi må få lik rett til utdanning, både på grunnskolen, praksis og ved universitetet. Vi ønsker ikke å være et veldedighetsprosjekt. Vi vil ikke bli klappet på hodet. Vi ønsker respekt, integritet og frihet - akkurat som alle andre.

FLERE MENINGER FINNER DU HER

Vi ønsker ikke å være din inspirasjon - vi vil være din kollega.


Daniela Hermansen

Regionleder NHFU Trøndelag