Takk til Titranspelet

Meninger

Søndag 23. juni mellom kl. 15 og kl. 17 var jeg på Titran for å se spelet om Titranulykka for første gang.

Jeg kjente godt til historien om Titranulykka i 1899 fra før, da 141 menn omkom. Men jeg var ikke forberedt på hvor sterkt skjebnen til folket på Titran skulle virke på meg. Særlig kvinnenes skjebne, de som satt heime og ventet på fiskerne, voksne menn og noen ungdommer. "Jeg hater havet", ropte den svartkledde Kvinna. Og samtidig var det havet som gav folket der ute i havgapet mat på bordet. "Jeg elsker havet", måtte hun tilføye.


Fremkalte hele spekteret av følelser

Det var umulig å holde tårene tilbake når Krestine (Mona Reitan) skriker etter mannen og den 15-årige sønnen sin.

 

Jeg ble både imponert og berørt av de sterke skuespillerprestasjonene og av den intense dialogen mellom havets stemme i musikken og Kvinna, Marie, som selv hadde mistet mann og barn på havet og først nå slapp sorgen til.

Jeg kjente tårene på kinnet da jeg skjønte at Lauras kjæreste, Peter, ikke kom tilbake i live, og den litt plagsomme fyllefanten, Karl, minnet meg om en kar fra Titran som jeg kjente for over 50 år siden. Litt for hard på flaska iblant, men med et hjerte av gull, noe Vårherre utvilsomt må ha merket seg.


 

Jeg satt ytterst på Moldhaugen denne kvelden og så tversover spelplassen mot det lille huset med rødt tak, og videre mot kirka. I huset med det røde taket vokste faren min opp. Fra kirka på Titran ble farfar, farmor, tanter og onkler begravet, kystens folk alle sammen.


 

Takk til Hans Anton Grønskag som skrev spelet, til komponisten bak den dramatiske musikken, Magne Romestrand, til alle skuespillerne, og til alle dere andre som stod bak spelet! Takk for ei fantastisk forestilling.

Roald Iversen, Trondheim