Meninger

Min vei fra ja til nei

Meninger

Å stemme ja til EF 1972 var et enkelt valg for mange. Noen hadde sett okkupasjonen direkte. Alle med stemmerett i 72 hadde fulgt gjenoppbyggingen etter krigen. For meg ble det å få slutt på det gamle fiendskapet mellom Tyskland og Frankrike avgjørende. Skuffelsen var derfor stor da det ble nei.

22 år senere var EF blitt EU. Jeg stemte ja også denne gangen, den «gamle» begrunnelsen hang i. Samtidig var usikkerheten rundt det jeg så utvikle seg kommet inn i kroppen. Så da flertallet sa nei i 94, var reaksjonen min denne gangen lettelse. Fra da av er holdningen til at vi «står oss best» utenfor EU, blitt stadig sterkere.

EU har «løst» den oppgaven jeg stemte ja til. Men EUs utvikling har vært så mye mer. Trinnvis har nasjonalstatenes frihet i indre saker blitt stadig mer redusert. Konsekvensen er reduksjon av makt i de folkevalgte politiske organer, på alle nivåer. Ikke minst på et område som er svært viktig for Norge, energipolitikken. Denne utviklingen medvirker til at den internasjonale kapitalen får stadig sterkere grep om utviklingen i samfunnet, på bekostning av politisk styring.

Nå er forholdet til EU igjen på kartet, fordi EØS-avtalen stadig vaker i den politiske vannskorpa. Og aktørene skyggebokser i kjent stil. Noen vil ha saken druknet, andre vil ha den opp på tørt land og inn i debatten!

De fleste ser at EØS-avtalen har både fordeler og ulemper for Norge. Det er i avveiningen at uenigheten ligger. Markedsadgang er en grunnleggende verdi for et land som Norge, med sin utadvendte økonomi. Er så avtalens verdi her så stor at den overtrumfer ulempene? For ulempene er klare, ikke minst på arbeidslivsområdet, stikkord sosial dumping. Dette har vi sett så tydelig at det ikke trengs å gå i detaljer. Når NHO kunne bruke ESA til å overkjøre norsk høyesterett i et tariffavtalespørsmål, var min grense nådd.

Så var det likevel en annen del av den politikken vi blir påført som hadde bygd opp til at jeg har skiftet mening: energipolitikken. Det moderne Norge vokste fram etter krigen nettopp fordi vi da for alvor tok i bruk den unike vannkraften i stor skala.

Dessverre har norske myndigheter i realiteten gitt fra seg styringen av energipolitikken. Det skjedde gjennom etableringen av energiloven i 1990, en lov som er blitt misbrukt.

Problemet er at det ikke er butikken Norge som tjener på det som har skjedd, men kraftbransjen. Og særlig direktørsjiktet. Allerede i NVEs 75-års jubileumsbok i 1996, skrevet av historikeren Lars Thue, står det om akkurat dette: «Nå ville energiloven gi friere spillerom for energiverkenes ledere. En forventet overgang til aksjeselskap ville både gi større frihet fra politisk innblanding, og større muligheter til å bedre energiverkets lederlønninger

Hvorfor er så økonomien i energibransjen blitt bedre? Først og fremst fordi bransjen har fått presset fram en unødvendig høy grad av kobling til energimarkeder utenfor Norge, der strømprisene historisk alltid har ligget høyere enn hos oss.

Vi har behov for forbindelser til utlandet. Det sørger Vårherre for, gjennom å dosere nedbøren særdeles variabelt. Dette kompenserer vi for gjennom kontakt med andre kraftmarkeder. Da var det viktig å finne riktig «dosering» av forbindelser til utlandet. Dette nivået nådde vi allerede i 1993, med den tredje sjøkabelen til Danmark.

Og kraftbransjen har fått gjennom at vi også etter 1993 har fortsatt å bygge nye kabler. En til Nederland og enda en til Danmark er allerede lagt, og nå kommer to giga-kabler. En til Tyskland og en til England. Og bransjen vil ha mer. Derfor venter vi nå på avgjørelsen om NorthConnect, kabelen som skal gå til Skottland. Den avgjørelsen skjøv Freiberg ut til etter valgt, så vi kan tenke oss hva den blir.

I fjorårets Acer-strid var Espen Barth Eide(AP) mest opptatt av hvem som eventuelt skulle bygge NorthConnekt-kabelen, kraftselskapene eller Statnett. Han hadde tydeligvis ikke skjønt at hovedproblemet er kabelen,- ikke hvem som bygger den!


Nye kabler lager ikke ny strøm, og vi har allerede langt mer kapasitet enn det som trengs for å eksportere overskuddet av energi. Så hva skal finansiere kablene? Svaret er flaskehalsinntekter. Det betyr at vi handler strøm begge veier i kablene, styrt av kontinuerlig variasjon i strømprisene i hver ende av hver enkelt kabel. Dette kan til og med, og helt feilaktig, markedsføres som et klimatiltak. Vi skal på denne måten bli «Europas batteri». Dette er en ren «hvitvaskingen» av det reelle formålet med nye kabler: At prisen skal opp, i Norge!

Flere kraftkabler og stigende strømpriser har en rekke negative effekter:

  • Økte strømpriser rammer alt næringsliv. Mest rammet blir konkurranseutsatt sektor, og spesielt prosessindustrien. Den kan komme til å bli presset ut av landet. Det vil ha katastrofale konsekvenser for en lang rekke lokalsamfunn.
  • Offentlig sektor blir også direkte rammet. Alle har strømregninger, fra barnehager til universiteter, kommunehus, kulturhus og idrettshaller. Stigende strømpriser får konsekvenser i budsjettene, også i offentlig sektor, og der ender økte energikostnader som regel opp i redusert lønnsevne.
  • Flaskehalshandel har som konsekvens at effektkjøring (at kraftverkene slås av og på i raske skift), øker. Det har svært negative konsekvenser for liv og artsmangfold i vassdragsnaturen.
  • Import av prisstigning gjennom stadig nye utenlandskabler har åpnet for en bølge av naturraserende vindkraftverk i urørt natur.

De to kablene som nå kommer, øker kapasiteten mot EU med 45%. Kommer NorthConnect, blir økningen 70%. For tiden er energiprisene i EU ikke mye høyere enn i Norge. Men analyser viser at økende CO-priser vil drive prisene videre opp, høyst trolig til nivåer prosessindustrien vår ikke vil tåle. Den delvise CO-kompensasjonsordningen som i dag gjelder for prosessindustrien vet ingen framtiden til.

Selv om Norge skulle angre seg og si nei til ACER, er det trolig ikke nok til at vi kan ta tilbake kontrollen over energipolitikken. Det vil EØS-tilknytningen stå i veien for. Eneste muligheten for (på nytt) å kunne styre energipolitikken politisk ut fra hva som tjener Norge, blir da for meg at vi forlater EØS.

Ingen tror for alvor at vi mister markedsadgang til EU om vi går ut av EØS. Det kommer helt sikkert en del praktiske tilpasninger som må løses, noen kompliserte saker også. Men det klarer vi å håndtere. Og oppsiden er langt viktigere. 

Utenfor EØS kan Norge drive den arbeidslivspolitikken vi selv vil ha. Og like viktig, vi kan styre energipolitikken selv. Det er urealistisk å grave opp de kablene som er lagt og legges, men utenfor EØS kan vi styre bruken av dem politisk slik at prisnivået i Norge tjener norske fellesinteresser, og ikke kraftbransjens særinteresser. Samtidig kan markedsmekanismene fullt ut som nå styre energimarkedet innenlands.


Av Hogne Hongset, nå EØS-motstander