- Hvorfor har det så høy status i Norge å være den som leverer de dårlige nyhetene?

Meninger

- Hvorfor har det så høy status i Norge å være den som leverer de dårlige nyhetene?

Dette har jeg reflektert over flere ganger gjennom min gjerning som lokalpolitiker. Som politiker får du anledning til å overvære mange interessante og opplysende innledere til mange viktige politiske saker. Dette kan for så vidt gjelde i alle typer saker, men mitt inntrykk er at aldri er vi politikere mer lydhøre og imponert enn når vi har en innleder som virkelig klarer å skape en bekymring for en eller annen samfunnsutvikling?

Man kan lett få inntrykk av at:

- «Ungdommen er i ferd med å gå under i rus og psykiske plager»

- «Store deler av landets befolkning er i ferd med å tippe ut i dypeste fattigdom»

- «Store deler av landets eldre lever i dyp ensomhet»

- «Eldrebølgen skyller innover oss hvert øyeblikk»

- «Vi er i ferd med å bli et elitesamfunn med enorme forskjeller»

Slik kunne jeg ha fortsatt……. lenge.

«Misforstå meg rett»! Dette er viktige problemstillinger og som det også er viktig å holde øye med og håndtere til enhver tid. Imidlertid; Er det virkelig så ille som en kan få inntrykk av? Mitt (ikke kvalitetssikrede) inntrykk ift. de overnevnte spissformulerte eksemplene er at:

- Det har antakelig aldri vært mindre bekymringsfull rusbruk bland den jevne ungdom i Norge enn nå? Aldri har vi hatt en mer strukturert og målbevisst ungdomsgenerasjon enn nå? Så kan det selvsagt være at rusbruken har endret seg noe i den forstand at de mest belastede ungdommene også tenderer mot hardere rusbruk? Jeg tviler også på at psykiske plager blant ungdom er noe mer utbredt i dag enn før, men i dag blir faktisk psykiske plager påvist som det det er……og behandlet? Det er vel bra?

- Jeg tør påstå at aldri har den jevne nordmann hatt en behageligere økonomisk situasjon enn i dag, og ser vi til den 3. verden har det jo skjedd en revolusjon?

- Det finnes dessverre en del eldre (og også andre aldersgrupper for den saks skyld) som plages med ensomhet. Det må vi selvsagt prøve å sette inn best mulig tiltak i forhold til. At dette er en forferdelig stor andel stiller jeg meg imidlertid noe tvilende til?

- Helt siden jeg startet med politikk på midten av 1990-tallet har jeg fått hørt, gjennom utallige innledere for politisk debatt, at «den store stygge» Eldrebølgen kommer og den er rett rundt hjørnet. Dette er utvilsomt også noe kommunene må holde øye med og ta hensyn til, men det har jo ikke blitt «forferdelig plagsomt» enda da? Dessuten: Eldrebølgen er vel også et uttrykk for at vi lever lengre enn før, og det er vel bra? Eldre er jo heldigvis så friske idag at de faktisk også har vist seg å være en uvurderlig ressurs ift. f.eks. forrige punkt. Eldre er egentlig en verdifull ressurs (punktum)!

- Har vi blitt et elitesamfunn med enorme forskjeller? Nei! Det er vel knapt noen land i verden med mindre forskjeller enn i Norge. Det er godt mulig at gruppen med millionærer i Norge har økt noe, men heller det enn det motsatte? «Odd Reitan, Olav Thon og Gustav Witsøe» må da bare få bli så søkkrike de vil for min del, hvis det samtidig kan føre til at en større del av befolkningen får det bedre?

Jeg undres altså litt på at til tross for at det aller meste i Norge peker oppover og er positivt, har det uforholdsmessig høy status å få være den som løfter en advarende pekefinger og bringer dårlige nyheter. Kanskje skulle vi slå et slag for å få hevet statusen for glad-nyheten?


Dag Willmann