Debatten som ingen ende har

Geir-Are Valle 

Meninger

Tidligere kommunalt ansatt Trond Jakobsen skriver; først i nettutgaven av avisa om vind og virkning den 26 februar, om en frykt for å ytre seg, og jammen viste frykten seg berettiget da primus motor mot vindkraft på Frøya gir tilsvar dagen etter i nettutgaven.

Begge innlegg kom i papiravisa 28 februar.

I samme papirutgave står også et innlegg fra Guttorm Reppe, som bortsett fra undertegnede er en av de få som har forsvart utbyggingen. Hvorfor avisa ikke åpner for facebook-debatt på dette innlegget virker underlig.

Jeg har i et tidligere leserinnlegg tidligere kritisert avisa for en skjev balanse i dekningen av vindkrafsaken hvor utenforstående emerituser og forfattere har fått bidratt uten at avisa har forsøkt å skape en nødvendig balanse i debatten.

Når det gjelder faktagrunnlaget for behovet for mer utslipps-fri kraft så har avisa en rekke nasjonale og internasjonale faglige rapporter å hente informasjon fra. Rapporter fra offentlig finansiert forskning.

Når debatten om vindkraften på Frøya sto på som verst. Under valgkampen. Så var det vanskelig å bidra tilstrekkelig med innlegg fra den «andre» siden.

Å stille til valg for et parti er ikke en individuell øvelse, det er et lagarbeid. Øvelse er et forslitt utrykk, men svært dekkende for en situasjon hvor en skal representere et parti hvor det i én sak er uenighet.

Leserne av Hitra Frøya kan neppe ha unngått å fått med seg mitt syn på vindkraftverket, før jeg ble førstekandidat for Kristelig folkeparti. Standpunktet i vindkraftsaken var ikke var utslagsgivende for partiets valg av meg som førstekandidat.

Ved forrige kommunevalg var KrF på Frøya klart på et nei til vindkraftverket i kommunen. I inneværende periode anså vi saken avgjort, og selv om det i fylkestingsprogrammet var et mandat for å sikre fylket tilstrekkelig med fornybar energi, så fokusere jeg lite på det.

Den rådgivende folkeavstemning i 2019

Når folk for siste gang spesifikt skulle si sin mening om fortsatt utbygging var det 3966 stemmeberettigede i kommunen. - Litt flere enn ved vanlig valg siden alle over 16 år fikk stemme. 1503 personer sa nei og 378 personer sa ja, mens 33 personer stemte blankt.

79 % av de som stemte sa nei og de utgjør 38 % av de stemmeberettigede på Frøya. Jeg nevner det fordi jeg har sett påstanden om at flertallet av de stemmeberettigede stemte nei. Det stemmer altså ikke for flertallet stemte faktisk ikke.

Siden vi i et demokrati ikke kan ta hensyn til hjemmesitterne (folk som ikke stemmer) så var resultatet helt klart et unisont nei til utbyggingen. - Et resultat som ikke ble tatt til etterretning, og heller ikke hadde et rettslig grunnlag for å trekke konsesjonen og stoppe utbyggingen.

La meg være helt klar på at jeg beklager det. Jeg er grunnleggende uenig, men vi bygger samfunn nedenifra og opp. Altså er folkets mening alltid utslagsgivende. Klarer vi ikke å overbevise folket om nødvendigheten av tiltak, så gjør vi en dårlig jobb. I denne saken så gjorde andre en bedre jobb i å vinne folkets oppslutting.

Så selvsagt var det synd at folks valg ikke ble hørt, og det er forståelig at folk reagerer med frustrasjon på at deres stemme ikke hadde betydning. Men det er veldig skuffende at folk ikke ser at vi trenger mer elektrisk energi, eller er villig til å bruke areal på Frøya til kraftproduksjon.

Også vi på Frøya må tåle installasjoner i våre omgivelser for å møte fremtidens utfordringer. I skjærgården har vi fra før mye installasjoner som jeg skal komme tilbake til.

Motstanden var nytteløs

Prosessen mot utbygging var gyldig, og egentlig var avstemmingen presset frem samtidig som folkemøter med konspiratoriske tilnærminger ble holdt. Jakobsen peker på helsepersonell som aktivt gikk ut med desinformasjon. Det var litt spesielt å observere at en lege som samtidig stilte til valg (og ble valgt inn i kommunestyret) kom med påstander om helseskader knytta til vindturbiner.

Påstander som er i strid med offentlige helsefaglige vurderinger. Delekvinten kunne like så gjerne påstått at vaksiner er unødvendig og presses frem av kommersielle aktører.

Så en del spørsmål jeg stilte meg selv begynner å gi svar. Det er merkelig hvor mye følelser for naturen som plutselig åpenbarte seg i et landskap hvor folk har kjempet for tilværelsen i tusener av år.

De har satt sine spor menneskene, og kommer til å fortsette med det.

Vårt ansvar for jorden

Vi må fokusere på bærekraft. Som vil si at vi ikke kan forbruke av jorden mer enn vi legger tilbake for ny vekst. Det blir mindre med ikke fornybare ressurser tilgjengelig fordi vi blir flere mennesker på jorden.

Vinden kan ikke brukes opp. Olje og gass vil før eller siden brukes opp. Olje og gass reagerer med Oksygen når den brennes og danner et molekyl som stiger opp og hindrer utstråling av varme fra jorden. For hvert gram karbon vi brenner dannes 2 til 3 gram av disse molekylene.

På syttitallet forsto vi at mellomistiden gikk mot slutten. Vi var på vei mot en ny istid. Det var den serbiske geofysikeren Milankovich som beskrev disse hundretusenårlige syklusene mellom istider.

På 80 tallet oppdaget vi at klorfluorkarbonforbindelser (KFK) som ble brukt i kjøleanlegg, og som drivgass i sprayflasker, omdannet Ozon og ville føre til økt stråling av farlig ultrafiolett lys.

Vi kan ikke gjøre så mye med jordens rotasjons-bane (Milankovich-syklusene), men vi kunne gjøre noe med KFK gassene (som vi lyktes med å stoppe), og vi kan gjøre noe med CO2.

Globalt ansvar er ikke globalisme

Hans Anton Grønskag (primus motor vindkraftmotstand) agiterer ofte mot globalisme. Som om handel med ren kraft er et utslag av globalisme. Han mener vi ikke skal forsyne Europa med ren kraft på bekostning av vårt landskap og natur. At det står mektige markedskrefter og lobbyer for dem bak som pådrivere.

Jeg tror ikke han har reflektert tilstrekkelig over hva han agiterer for, eller imot skal jeg være ærlig. Finnes det ikke andre områder som burde vekke hans oppmerksomhet om det er antiglobalisme som er drivkraften?

Vi ofrer mye av vår kyst til fiskeoppdrett. Sorgen over tapet av fiskeplasser og ferdsel i skjærgården er vel like så smertefull som sorgen over tap av natur vil jeg tro. Om næringen er bærekraftig er vel også usikkert.

Det er nok mat til Norge i våre sjøområder, så hvorfor skal vi la storkapitalen tjene seg ytterligere fete på å selge laks til verden? I dag er det ingensteds i skjærgården hvor du ikke finner aktivitet fra oppdrettsnæringa.

Landskapet på Frøya er formet av snauhogst og torvuttak. Jeg har også fått assosiasjoner til landskapet på Lanzarote på mange av de de forblåste heiene på Frøya; slik varaordføreren uttrykte på en befaring i utbyggerområdet for en tid siden.

Frøya er et svært godt egnet område for å hente energi ut av vinden. Slik mange andre områder langs kysten også er. Vi er ikke i en særstilling hverken med natur eller egnethet. Så dette tåler vi. For har vi egentlig et valg?


At vi får en teppebombing med anlegg innen matproduksjon og energi kan virke voldsomt om vi glemmer hvorfor det skjer. -Verden trenger begge deler fordi vi øker i antall mennesker på jorden, og skal vi bremse befolkningsveksten så må vi løfte en stor del av verdens befolkning ut av fattigdom.

Kristelig folkeparti jobber målbevisst mot økt velstand og utdanning i fattige land. Velstand og kunnskap er det som gir folk et reelt valg om barnefødsler og forbruk.

Norges bidrag til klimagassutslipp i verden er større enn vårt forbruk. Vi har høstet kull fra Svalbard, og olje og gass fra sokkelen. Råvarer vi fortsatt leverer i økende grad (bortsett fra kull). Vi leverer til verden uten at det er globalisme. Det er grunnlaget for vår velstand.

Skal vi redusere vårt forbruk i Norge, eller skal vi redusere forbruket for resten av verden? Tvinge de fattige til å klare seg med enda mindre. Kanskje stenge oljekranen og leve av vår fornybare vannkraft og fisken i havet rundt Norge. For vi har jo mer enn nok. Ikke sant?

Klimafornekterne og dommedag

Vi har fått et klart råd fra klimapanelet, og vi har forpliktelser etter Parisavtalen om å redusere utslipp av klimagasser. Forskere har mer enn antydet at vi må redusere utslippene betydelig innen ti år om ikke oppvarmingen av planeten skal gå i stadig hurtigere tempo.

Det er ikke dommedag som kommer om ti år. Det er en prognose om hvordan atmosfæren, om det utslippbaserte forbruket fortsetter som i dag vil bli som påpekes.

Så nei det er ingen som har tidsfestet dommedag, den kjenner ingen, men vår dom over oss selv vil nok kunne komme innen kort tid om vi ikke fortsetter mot et utslipps-fritt samfunn.

I det store bildet er kraftverket på Frøya et ubetydelig bidrag, mye mindre enn laksen fra Frøya er.

Laksen, fabrikkene som bearbeider den, støttenæringer og arbeidskraften er allikevel en del av verdenshandel. Vi er en del av verden og må kjenne vår besøkelsestid og ta ansvar.

Varemerket Frøya vil bli sterkt svekket om vi ikke innser dette. De 14 vindturbinene tåler vi.


Geir- Are Valle