- Enslige damer er de enkleste å rane

Illustrasjonsbilde 

Meninger

Sjelden har jeg vært innom et hus der kaffen blir helt opp i en bitteliten kasserolle og varmet opp porsjon for posjon, men slik er det hos Hulda.

Hun er definitivt vokst opp i en annen generasjon enn meg, og ser ikke ut til å ha behov for å forklare seg når hun heller oppvarmet kaffe i koppen min.

- Lunker den litt på vedovnen, er alt hun sier.

Jeg sitter og ser meg rundt, mens jeg beundrer de slitte gamle koppene. Jeg bare elsker gamle antikviteter med bruksspor. Jeg smiler litt når jeg tenker på at koppene knapt kan romme mer enn 2 desiliter, og står i sterk kontrast til krusene mine hjemme. Hulda forteller meg at Sverre har vært innom med fisk til henne. Han bruker det når han har vært på havet. Jeg smiler litt, mens jeg tenker på at jeg som liten jente nærmest hatet å få servert fisk på bordet, 6 dager i uka. Nå ville jeg nesten ha drept for å slippe å få fisk som er sendt kloden rundt og tilsatt fiskeavfall og kjemikalier og sendt tilbake til Norge.

Undrer mange ganger på hvor det blir av Mattilsynet, når fileten jeg skal spise har gjennomgått alt dette. Strekker meg litt på stolen og gleder meg over at det er noen som i all velsignelse leverer fisk til meg også.

Jeg gleder meg over å kunne gi tilbake egg, poteter og grønnsaker og alt annet jeg har for mye av. Helga forteller at hun har vært i hagen og hentet rabarbra nå, moden i massevis.

- Bare hent hvis du har lyst, det er mye igjen.

Hun har kokt rabarbrasyltetøy til Sverre og de har spist rabarbragrøt sammen.

- Godt med gode naboer sier jeg.

Hun er enig.

- Vet ikke hva jeg skulle gjort uten disse stundene, sier hun.

Jeg vet at det betyr mye for henne å dele et måltid, ha noen å prate med. La alt være som før.

- Hvordan er det å være alene nå da, spør jeg ut i luften, mens jeg irriterer meg litt over at det alltid er så kaldt på kjøkkenet hennes. Jeg har så lett for å fryse på beina.

- Jeg skulle ønske jeg gikk bort før han, sier hun med et sukk.

Jeg retter blikket mot henne, hodet henger i hender støttet mot bordet. Jeg kjenner at jeg berører et sårt emne.

- Du vet, vi fikk 6 unger, om bare 5 av dem vokste opp. Jeg har jo bare vært i arbeid når det har vært mulig å komme fra. Sigmund jobbet jo hele tiden og fikk full pensjon, mens jeg… ja, fikk jo ikke tjent stort. Vi var så stolte når Sigmund hadde fått hyre og fisket var så bra at vi kunne bygge på huset. Alt ble lettere. Mere moderne, lettvint og ungene fikk egne rom. Vi var stolte som haner, ingen kunne se på oss som fattigfolk. Ja, vi hadde husrom som var større enn det de fleste kunne unne seg. Nå er huset for stort for meg, det ser jeg på regningene. Jeg ser at sønnen min, som er mange i familien, betaler mindre enn meg.

Vannforbruket og regninga...

Jeg kjenner harmen komme tilbake. Det er ikke mange dagene siden jeg virkelig klikka på en dame på kommunehuset. Jeg forklarte henne at det ikke finnes noen sammenheng mellom størrelsen på huset og vannforbruket, og at jeg nekter å betale det samme som venner av meg som er 6 i familien pluss 2 leietakere. Jeg fikk beskjed om at det er bare slik det er og at det ikke finnes systemer for å finne ut hvor mange som bor i hver bolig. Jeg dementerer påstanden og sier at de fleste i Norge har en boligadresse. 

Hun virker forulempet og sier at jeg kan montere en vannmåler. Jeg sier at da er det sikkert en eller annen lur ting som gjør at jeg kommer til å måtte betale en enda høyere regning. Hun svarer at det er leie på vannmåleren. Jeg skjønner fella og sier at da kjøper jeg heller en. Jeg får til svar at det ikke er mulig, for jeg må bruke kommunens, for bare de er godkjente.

Jeg blir forbannet og kaller dette typisk offentlig monopolarroganse. Jeg prøver meg med at hvis jeg i mitt virke som butikksjef selger deg en genser til 300  kroner, men sier at du må betale 1.000 fordi jeg ikke har systemer for å fange opp forskjellen, hva ville skjedd med min bedrift? Jeg sier at jeg ikke trodde det var lov i Norge å ta betalt for varer og tjenester man ikke leverer. Jeg ber om en analyse av hva det vil koste å sette opp en vannmåler, og ber om å få et kostnadsoverslag på hva det vil koste å kjøpe en i stedet for å leie. Jeg har selvsagt ikke fått svar ennå.

Jeg forteller Hulda om min kamp mot systemet, og alt hun svarer er at det hadde vært så mye enklere hvis de ikke hadde bygget ut huset og om hun hadde dødd før Sverre.

Sinnet blusser opp i meg og jeg tenker på hva disse minstepensjonistene velger å bite i seg.


Renovasjonsregninga og søppelmengde

- Det er ikke jeg som har betalt regningene sier Hulda forklarende.

- Ble så overrasket da jeg fikk regningen fra Remidt på 1.200 kroner, og jeg som nesten ikke har søppel. Jeg spiser jo nesten ikke. Jeg har jo mye av maten selv, så det er ikke rare greiene jeg kjøper. Sukkerposene tenner jeg jo opp med og grønnsaksavfallet legger jeg i komposten.

Det blir jo litt plastikk ser jeg.

Jeg blir nysgjerrig. Får litt lyst å sjekke beholdningen hennes, siden min egen er svært liten. Jeg stapper plasten i dunken som skal tømmes dagen etter, i en melkekartong. Kanskje 5 dl ser jeg. Jeg har som oftes veldig lite selv, med mindre jeg har besøk og må kjøpe inn litt ekstra. Siden Helga betaler 1200 for en 80 liters dunk og leverer 0,5 liter, så betaler hun altså 2.400 pr liter søppel hun leverer. Det vil si at hvis hun leverer enda mindre, så stiger prisen ytterligere pr liter.

Jeg kjenner at jeg blir litt irritert over at de som forbruker minst skal være de som betaler for andres forbruk. Hvorfor velger Remidt å ikke ha avfallsbokser som er tilpasset vårt forbruk. Vi som dyrker maten selv? Hvorfor må vi betale for søppel vi ikke leverer? Offentlig monopolarroganse kaller jeg det. At vi lever på gammelmåten, er ren netto for Remidt. Det handler ikke om å spare miljøet, men om å tjene mest mulig penger.

Og de de sparer mest på er oss som nesten ikke leverer noe som helst.  De eneste som sparer penger på at vi er miljøbevisste er Remidt. Nok en gang må vi betale det samme som naboene, som er 6 i familien, 2 leietakere og har et mye større forbruk.

Enda en gang ser vi at det offentlige monopolet tar seg betalt for en tjeneste de ikke leverer. Noe som ville vært fortolket som ren svindel i vanlige virksomheter.

Tankene våre snurrer rundt det vi oppfatter som monopoliserte tilstander, offentlig arroganse og manglende vilje til å tilpasse størrelsen på dunkene uti fra reelle behov. Hvorfor skal noen i privat sektor selge en genser å ta betalt for en, når de kan ta betalt for 10? 

Jeg blir sittende stille mens jeg prøver å fordøye diktaturets endevendende arroganse, og konsekvensene det har for de som tjener minst. Jeg gremmes over at Norge bruker milliarder på å importere sosialklienter, mens de samtidig ikke er villige til å få minstepensjonistene i landet over fattigdomsgrensen.

Vi har et offentlig salgsledd som de refererer til, som snyter sine brukere under parolen om at de ikke har et system for å måle kvantaene av det de leverer. Hvem i fan andre, har lov til å drive sin virksomhet på samme måte, uten å bli buret inne? Nei, det er ikke oss…du får henvende deg til Remidt. Nei, vi har ikke systemer for å ta betalt for ditt forbruk, du må engasjere deg politisk. Takke fan for at vi har jobbet ræva av oss et helt liv. Lønnet eller ulønnet. I et monopolisert diktatur skilles det ikke på betalingsevne, antall forbrukere i husholdningen, eller den innsatsen du har gjort for familien eller landet. Da er du kun en del av systemet!

Jeg drikker opp min halvlunkne kaffekopp og stikker hjem for å skrive ned og dele mine tanker. Om kaffen blir kald, så må det være rom for å tro at hjertene kan bli varme. Man raner ikke enslige damer!


Janne Bjørnslett