Minneord – Harald Rogne

- Harald var et av de triveligste mennesker jeg vet om

Meninger

Da Synnøve ringte og fortalte at Harald, hennes bror, døde den 7. mars, ble jeg etterpå sittende lenge med hodet i hendene. Så trist og rart å tenke på at Harald, min aller beste barndomsvenn, ikke lenger er til.

Harald og jeg var like gamle. Vi gikk på skolen sammen i sju år, og vi delte en grå tomannspult i den hvite skolestua i Gammel-Fillan. Vi hadde alltid følge på skoleveien, og vi var sammen så ofte vi kunne også utenom skolen.

Så skiltes våre veier. Jeg reiste til Trondheim for å begynne på realskolen. Harald tok framhaldsskolen, deretter sjøaspirantkurs på skoleskipet Trøndelag. Så reiste han til sjøs i utenriksfart i rederiet Wilh. Wilhelmsen, der han gikk gradene som maskingutt, motormann og maskinassistent. Så var det heim for å gå maskinistskolen i Trondheim. Militærtjenesten avtjente han i Marinen. Senere tok han maskinsjefutdanning ved Ladehammer Maritime skole, der han gikk ut med beste karakter i sitt kull. Harald var ferdig maskinsjef i 1984, og han begynte da i Wilhelmsen Offshore. Der var han med under byggingen av Big Orange, en spesiell brønnstimuleringsbåt, hvor han senere jobbet i mange år. De siste årene arbeidet Harald i Stavanger-rederiet Møkster.

Harald og Eva hadde mange fine år sammen til sjøs, der de så og opplevde fremmede land og kulturer som vi landkrabber bare kunne lese om i bøker. De fikk to unger, Mona og Robert, som Harald var utrolig stolt av.

Selv om våre livsveier ble forskjellige, holdt Harald og jeg kontakten. Hver sommer når jeg var på Hitra, besøkte jeg Harald, også etter at han ble syk og kom på Hitra sykehjem. Det var alltid like trivelig, og vi hadde aldri problemer med å finne igjen den gode tonen fra barndommen.

Harald var et av de triveligste mennesker jeg vet om. Kunnskapsrik, snill og med en humoristisk replikk som vi husker ennå i dag. Som da en ung nevø av meg drev og malte stabburet i Eidsvågen med rødmaling. Harald kom forbi og registrerte at maleren hadde sølt godt med maling både på hender og klær. Haralds første replikk var: ”Men kan dere ikke gi gutten en malerkost, da!”

Selv om Haralds korttidsminne ble sterkt svekket på grunn av sykdom de siste årene, så husket han barndommen minst like godt som meg. Sammen gjenopplevde vi stort og smått. Det kunne være episoder med spesielle naboer (ingen nevnt, ingen glemt!) – eller hendelser på skoleveien.

Og vi gjenhusket somrene, som alltid var solrike, med gjemsel bak hesjene og ripsbær i hagen. Vi plukket skjell i fjæra for å lage bondegård, eller vi sparket fotball på ekra når slåtten var ferdig. Aller gjevest var det å leke hest, og vi trakk den grønne melkevogna fylt med tørrhøy inn på låven. Hvis jeg var hest og Harald glemte seg og spurte om noe, knegget jeg til svar. Et eiendommelig språk, som bare Harald forsto.

Og vi mintes da vi noen ganger fikk lov til å overnatte på låven etter at høyet var kommet i hus. Det var opplevelser ingen av oss glemte. Da vi vinket god natt til de voksne, var det som å reise til et fremmed land. Inn over låvegolvet lå et flettet teppe av lavt kveldslys, og fra taket hang tynne draperier med gyllent støv. Vi stakk hånda inn i det og kjente den underlige vekten av ingenting. Så kleiv vi over trelemmene og inn i stålet, sank til knes og svømte som dyr gjennom kraslende bølger av tørt høy.

\u0009Vi ble liggende og småprate om alt og ingenting, mens det svinnende kveldslyset sildret gjennom sprekker og spikerhull. Vi hørte kaninparet som kom hoppende inn til nattleiet under treskemaskina, og ei høne kaklet i søvne på vaggelen i fjøsgangen. Alle lyder ble så tydelige når vi lå slik, som om vi hørte dem for aller første gang. Det var fremmed og fint.

Senere på kvelden kom kanskje regnet, som svak knitring til å begynne med. Det ble sterkere etter hvert, sildret og sang mot det tynne bølgeblikk-taket. Så stilnet det igjen, før det vandret videre i julinatta. Og før vi visste ordet av det kom guden Hypnos med sin hemmelige drømmedrikk, og vi sovnet.

Om morgenen våknet vi med sola. Høyhavet rundt oss sto i flammer, og vi var fremdeles i landet bortenfor landet. Da hørte vi raske tresko-trinn inn over låvegolvet og mammas stemme: «Nå må dere våkne, jeg kommer med frokost.» Vi satte oss opp, midt inne i en barndom av lukter og lys, der angen av kløver og timotei blandet seg med smaken av nykokt kakao og brødskive med brunost.

Alt dette snakket Harald og jeg om de siste gangene vi møttes. Vi opplevde igjen og igjen hvilken rikdom gode minner er, spesielt når de kan deles. Nå kan jeg ikke tenke meg annet enn at Harald, et eller annet sted, ligger på et leie av angende sommerhøy og venter på oss andre.

Inge Eidsvåg