Krigsfangene på Krokstadøra

Meninger

Før fylkesvei 714 ble lagt utenom Krokstadøra, måtte alle svinge nedom forbi kirka og bensinstasjonen før turen gikk videre opp Snilldalen og over Kjølen mot Orkanger. Men det svært få kjenner til, er at ved Å kirke, der den nye kirkegården ligger, var det under krigen en fangeleir for russiske og ukrainske fanger, og rett bortenfor, tvers over veien der bensinstasjonen ligger, lå det i elleve år mellom 1942 og 1953 en krigskirkegård, «Kriegsgefangenen-Friedhof Snillfjord», med 21 gravlagte russere og ukrainere. Gravene var markert med enkle trekors med navn og fangenummer. Man kjenner navnet på 16 av dem, fem er ikke identifisert.

I 1953 ble levningene gravd opp og flyttet til den offisielle krigskirkegården på Vinjeøra som et siste ledd i den statlige «Operasjon Asfalt» som hadde som mål å flytte utallige krigsgraver til sentrale krigskirkegårder for å hindre sovjetisk spionasje under påskudd av stell og vedlikehold av gravsteder for sovjetborgere på norsk jord. For Nord-Norges del ble Tjøtta valgt som offisiell krigskirkegård, og der er rundt 8000 russiske krigsfanger gravlagt etter en halvmilitær og taushetsbelagt «Operasjon Asfalt» i 1951 da det ble samlet levninger fra Finnmark, Troms og Nordland, ledet av Forsvarsdepartementet ved Jens Kristian Hauge, den tidligere Milorg-sjefen.

Det tyske nærværet på Krokstadøra var kortvarig, men usedvanlig brutalt sammenlignet med Hemnskjela der kun en krigsfange døde av sykdom, ukraineren Boris Tarasovitsj Sjtambur (1921-1942). På Krokstadøra ble det skutt minst tre fanger, sannsynligvis flere etter de tidsvitneintervjuene Arnfinn Volden har gjort som grunnlag for boka «Krigen slik vi husker den» (2020), og noen av de tyske vaktene var helt uten moral og anstendighet.

Det finnes fangekort for elleve av de døde, ti av dem mangler fangekort. På fangekortet til ukraineren Ivan Kuzin (1916-1942) er det notert at han ble skutt under flukt 4. oktober 1942 etter å ha vært på rømmen i to dager. En fange som hadde rømt fra Hemnskjela og hadde søk ly i høystålet på Krokstad, ble også skutt. Om de to ble angitt, er et åpent spørsmål.

Tyskerne hadde som mål å bygge et kystbatteri på Krokstadøra, men det hele falt i fisk, for selv om batteriet ble åpnet i desember 1942, ble det hele nedlagt våren 1943 og flyttet til Ellingsøya nord for Ålesund. Prisen for denne strategiske fiaskoen var 21 døde russere og ukrainere; i nazismens ideologi var disse undermennesker og slaver, verdiløse målt mot arisk standard.

I Årbok for Fosen 2021 kan interesserte lese mer detaljert om denne glemte delen av lokal krigshistorie.

Oddmund Hagen