-Som om vi i en akutt krisesituasjon skal sette oss ned å søke på nettet hvor vi måtte ønske å bli behandlet

Jann O. Krangnes 

Meninger

Tjener helsevesenet i Norge pasientenes interesser?

Dette er et spørsmål vi bør stille oss til enhver tid. Velferdsstatens viktigste oppgave er å kunne ivareta innbyggernes behov ved sykdom. I tillegg kommer selvfølgelig den økonomiske tryggheten vi alle er avhengige av alle sammen. I dette innlegget vil jeg fokusere på sykdom og helse.

Fram til 2002 var norske sykehus drevet og administrert under fylkeskommunene og dermed underlagt en demokratisk styreform gjennom valgte politikere i fylkestinget. Etter vedtak 2001 ble ansvaret for sykehusene flyttet fra fylkene og over til statlig eide helseforetak. Bakgrunnen for det hele bunnet i at det hadde oppstått en ny ideologi på dette område hvor helsevesenet måtte sees på samme måte som hvilken som helst forretningsvirksomhet.

Hele denne ideologiske nytenkinga var hentet fra Thatchers England hvor de også hadde foretatt en omlegging av sykehusdriften til et mere markedsstyrt system i trua på å få en bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel og bedre økonomistyring. Pasienter ble omdøpt til kunder, behandling ble til produksjon og ventelister ble til ordrereserve.

Etter hvert har vi opplevd at disse helseforetakene som er skapt, sammen med NEW Public Management for å kunne tilpasse oss en privatisering av helsetjenesten, som på sikt vil føre til at din lommebok vil avgjøre kvaliteten på dine og mine helsetjenester. Et system vi bestemt ta avstand fra. Vi husker alle at tidligere toppfigur fra næringslivet Tore Tønne ble hentet inn av daværende statsminister Jens Stoltenberg for å gjennomføre disse nye ideene for drift av et nytt helsevesen. Sitat fra en kronikk i Klassekampen «Jan Grund, tidligere plansjef i Helsedirektoratet og da professor ved BI, kanskje den sterkeste pådriveren for det nye systemet, uttalte i Dagens Næringsliv at «Norge ligger i en andedam, hvor det diskuteres foreldede strategier, mens man lukker øynene for de sterke markedskreftene som er i ferd med å feste seg innen helsevesenet internasjonalt. Markedsorienterte sykehus med bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel kan bli virkelighet om få år. Hver pasient skal bli inntektskilde, ikke en utgift som i dag. Sykehusene er for dyre og må skjerpe seg for ikke å gå konkurs. Rasjonell drift kan gi overskudd på linje med private bedrifter.» Dette var den rådene tonen innen Arbeiderpartiets tanke for omleggingen av vårt helsevesen.

Helt fra starten av ble denne ideologien og praksisen kritisert for å være både lite hensiktsmessig, udemokratisk og svært sentraliserende. Noe vi har sett tydelige beviser på gjennom den utstrakte nedleiingen av mindre sykehus i distriktene. I tillegg ser vi at når nye og moderne sykehus bygges er det med mindre senger enn det som var tidligere. Fødeklinikker forsvinner og folk må reise stadig vekk lengre og lengre for å kunne få helsehjelp.

Mitt største problem med hele denne organiseringen er at de som vil lide mest under dette er gruppene eldre, mennesker med nedsatt funksjonsevner, psykisk lidende og folk med rusproblemer. Hele dette med helseforetak må også sees i sammenheng med vår nye samhandlingsreform hvor kommunene har en mye større rolle i hele helsebildet enn noen ganger tidligere. Her kommer fastlegene inn som kanskje den viktigste faktoren. For de eldre som er mer og mere avhengig av helsehjelp etter som de blir eldre er fastlegen det viktigste bindeleddet i vår helsehverdag. Alt går ut fra fastlegen, henvisninger, prøvetakinger, foreskrivning av medisiner, innleggelser i sykehjem, i det hele tatt, alt som vi er avhengig av. Og nå ser vi at store deler av kommune Norge sliter med hele fastlegesystemet. Også i Hitra kommune har kommunesjefen for helse gått ut og sagt tydelig ifra om at Hitra befinner seg i en krise med tanke på vårt viktigste helsetilbud, nemlig fastlegetilbudet. Dette er ikke noe vi kan laste Hitra kommune for. Dette er ei strukturell krise som rammer svært mange kommuner. Dette er et politisk problem som har oppstått gjennom mange år og bunner i den politiske organiseringen av vårt helsevesen totalt. Gjennom helseforetaksmodellen, privatisering av helsevesenet, ideologiske ombyggingen fra helsetilbud for pasienter til servistilbud for kunder. Dette skyldes en planmessig overgang til å legge forholdene til rette for en privatisering av vårt helsetilbud. I stedet for at pasienten kommer i fokus så er det de økonomiske forholdene det skal fokuseres på. St Olav gikk i fjor med et overskudd på 600 millioner. Etter min mening en galskap.

Det skrytes av økt effektivisering, mere økonomistyring, mere privatisering og fritt sykehusvalg. Som om vi i en akutt krisesituasjon skal sette oss ned å søke på nettet hvor vi måtte ønske å bli behandlet. Pasientens behov er å få rask behandling, og det skal være et offentlig felles ansvar for at vi har et kvalitativt godt offentlig tilbud som tar vare på deg. Kommunehelsetjenesten må etter min mening bygges ut og prioriteres høyere enn i dag. Mangel på fastleger må løses gjennom at fastleger får mye bedre arbeidsforhold enn det de har i dag. I tillegg må vi utdanne langt flere leger, sykepleiere og vernepleiere enn det vi har. Svært mange av de som i dag arbeider innen vårt helsevesen gjør en formidabel jobb. Men vi ser at mange velger å jobbe deltid fortid at full dag i helsevesenet er for krevende. Dette må betraktes som rovdrift. Vi ser også at godt utdanna helsearbeidere velger seg andre yrker fordi lønns og arbeidsforholdene innen helsefagene er for dårlige. På Hitra kan vi oppleve at ungdommer som forer fisk tjener bortimot det dobbelte av hva en sykepleier gjør på et år. Dette kan ikke fortsette. Vi trenger en politikk som virkelig ønsker å sette fokus på våre mest utsatte grupper, sørger for at det blir stilt nok ressurser til å gi et godt og trygt helsetilbud til alle som trenger det, når de trenger det.

Våre utsatte grupper som de eldre, mennesker med psykiske lidelser og alle oss andre trenger en velferdsstat som vi kan stole på og som stiller opp når vi trenger det. Vi trenger å forkaste helseforetaksmodellen som ikke skiller mellom prinsippet og produsere biler og det å behandle pasienter. Vi trenger verdighet og et felleskap som prioriterer menneskene og ikke profitten.

Og vi trenger politikerer som både tørr, og samtidig gjennomfører det de lover når de snakker om velferd til folket. Og vi trenger et sterkt felleskap som kan være i stand til å gjennomføre de nødvendige endringene som på nytt vil sette pasienten i fokus.

Solidarisk hilsen

Jann O Krangnes

Formannskapsrepresentant for Rødt Hitra.