- Jeg er dypt takknemlig. Men!! Hvorfor trengte jeg og flyttes rundt så mye?

  Foto: Illustrasjonsfoto

Meninger

Helse Midt-Norge

Jeg ble syk. Akutt syk. Et helikopter hentet meg og fraktet meg til St.Olavs Hospital. Ombord var det en lege. Vi gjorde en avtale. Når han klappet meg på skulderen skulle jeg vise tommel opp eller ned. Det bråkte dette helikopteret og jeg fikk øreklokker. Han ga meg smertestillende. Det var godt. Så stakk han meg, det var ikke godt.

På hospitalet sto det masse grønnkledde mennesker og ventet på meg.

De behandlet meg i 5 timer. Jeg fikk blod, blodplasma og mye annet rart fra poser hengende på stativ. I smertestillendetåka telte jeg 7 poser og jeg hadde duppeditter festet overalt på kroppen.

Så ble jeg sendt til overvåkning. Der lå jeg i noen timer mens vennlige hvitkledde kvinner tok hånd om meg. De var der hele tiden. Snakket med meg. Fantastisk.

Etter noen timer ble jeg flyttet til en ny overvåkning. Der hadde alle de hvitkledde det veldig travelt.

- Snart skal du få komme på en sengepost, sa de. Jeg trodde jeg var på en sengepost.

Neste dag kom jeg til sengeposten. Et svært rom. I tillegg til meg og senga, var det fullt opp med gamle møbler og alskens remedier. Et skrivebord med en PC som de hvitkledde kvinnene skrev flittig på.

Visitten

Så kom visitten. Den er lett å kjenne igjen for der er legene. Legene kjenner du igjen på kostymet De går nemlig i hvite frakker. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje er det fordi de vil bli kjent igjen?

-Og her går det bra? Spurte en myndig mann med sid frakk. Han snakket som flykapteiner snakker når de skal ta av eller lande. Han oste trygghet.

Før jeg rakk å svare, fortalte han meg at jeg egentlig hørte hjemme på Orkanger Sykehus men at han ikke så noen grunn til å flytte meg dit. Så gikk han. På min 4. avdeling fant jeg roen. Jeg kunne bli i en stund.

To timer senere kakket det på lagerromsdøra mi og inn kom det to smilende ambulansesjåfører.

- Nå skal vi kjøre deg til Orkanger Sykehus, sa den blide mannen.

På vei til Orkanger spurte jeg om de ikke kunne sette på sirener og blålys. Det kunne de ikke.

Ved siden av meg satt det en smilende og hyggelig rødkledd kvinne og ga meg oksygen, målte blodtrykk og puls. Jeg følte meg i trygge hender.

På Orkanger Sykehus ble jeg tatt imot som en konge på sotteseng. Hvitkledde smilende kvinner svinset rundt meg, stakk meg og tok pulsen. Rundt omkring på kroppen min var det ennå festet små duppeditter. Disse ble koplet til poser som hang høyt. Fra posene dryppet det en væske inn i meg. Hva det var for væske, vet jeg ikke.

På en vakker og varm fredag kom visitten. To damer i hvite frakker. De smilte og fortalte meg at her, på det flotte rommet mitt med do og TV, skulle jeg få være. I alle fall til mandag.

Roen senket seg.

Hva som skulle skje etter mandag, visste jeg ikke. Jeg fortrengte tankene om framtida og nøt det fine rommet mitt, utsikten og de snille hvitkledde damene. Utenfor vinduet mitt tøffet den gamle Thamshamnbanen skranglende forbi. På TV var det fullt opp av spennende fotballkamper.

A Room with a View

På søndag kveld, etter at RBK atter engang ikke hadde vunnet en fotballkamp, kom en smilende dame inn på det fine rommet mitt og fortalte noe beskjemmet at jeg måtte forlate rommet.

Jeg ble trillet ut og strategisk plassert utenfor heisene. Der ble jeg innhyllet i skjermbrett. Skjermbrettene ga ikke innsyn for de under 1,60 cm. De over kunne kaste hastige blikk over brettene og der lå jeg.

På nattbordet plasserte de en liten bjelle.

-Den kan du ringe med hvis du trenger hjelp, sa de og gikk til vaktrommet 20 meter ned i gangen.

Jeg pakket meg inn i dyna og la meg for å sove til de liflige lydene av heisdører som gikk opp og igjen, heiser som gikk opp og ned og snakkesalige mennesker som passerte. Det var som sur musikk i mine ører.

Kl 06 ga jeg opp. Da hadde det nettopp passert en skranglende tralle med Gud vet hva.

Jeg fikk frokost og medisiner. Puls, temperatur og blodtrykk ble målt og blodprøve tatt. Alt gjort med presisjon av hyggelige kvinner.

På St.Olavs Hospital hadde de festet en duppeditt inn i lysken min. Nå skulle den bort.

Jeg brettet ned buksa og en alltid hyggelig og smilende sykepleier dro ut duppeditten. Det gjorde ikke ondt. De forbipasserende hadde orkesterplass. Jeg var i kjelleren. Aldri hadde så mange mennesker på så kort tid kunne beskue lyskepartiet mitt. En ære.

Nå er jeg på rekonvalisering i hjemkommunen min, Frøya. Jeg har mitt eget rom med do og TV. Alle rundt meg er hyggelige og hjelpsomme. Jeg får mat og medisin. Blodtrykket blir målt. Puls og temp likeså.

I går var jeg på sykkeltur. Jeg ble plassert foran på en elektrisk trehjuling. Ved siden av meg satt Malin, en smilende og blid ung kvinne. Hun skulle holde meg i handa hvis jeg ble redd.

Jeg løy og sa jeg var redd. Da fikk jeg «ei haind og holde i»

Så suste vi av gårde. Sommervind i håret. En smak av frihet. Aina,kvinnen bak rattet, trødde på. Oppover og nedover. Begge disse unge menneskene hadde forstått at mennesket består av både kropp og sjel. Kroppen min var profesjonelt leget. Nå skulle de lege sjelen min. Det klarte de. Viktigst av alt var at oppdragsgiveren deres, Frøya kommune, hadde gitt dem anledning til det.

Den første visitten jeg møtte her gikk ikke med frakk og de spurte meg hvor lenge jeg ville bli.

For første gang føler jeg meg trygg. Trygg på at jeg får bli til jeg er frisk nok til å reise hjem.

Min konklusjon

Jeg er dypt takknemlig for at Helse Midt – Norge har reddet livet mitt og en ydmyk takk til alle disse flotte menneskene som bidro til det. Tusen takk.

Men!!

Hvorfor trengte jeg og flyttes rundt så mye?

Hvorfor måtte jeg tilbringe en natt utenfor heisene?

Hvorfor hadde ingen tid til a snakke med meg?

Politikere: Dere driver rovdrift på sykepleiere og annet helsepersonell. Ingen av de som var innom rommet mitt hadde fylt 30 år. Hvor er alle over 30? Ingen kan stå i en slik jobb over lang tid. Det er mangel på sykepleiere i Norge. Vi kan selvfølgelig utdanne flere, men jeg tror det vil være mer effektivt og ta vare på de vi har. Så gi sykepleiere og helsepersonell bedre arbeidsvilkår og bedre lønn.

Dere direktørene med millionlønninger som har som oppgave og organisere helsevesenet, dere gjør ikke jobben deres, og ikke forklar denne reisen min i helsevesenet med ferietid. Sommerferien kommer hvert eneste år.

Dere som jobber med pasientene gjør en fabelaktig jobb. Direktørene gjør ikke jobben sin.

Så kjære helsedirektør(er):

Når du har parkert Teslaen i dobbeltgarasjen og satt deg ned i godstolen, tenk på at du også kan bli akutt syk. Da må du gjennom den samme reisen som meg,....eller må du det?

Kjell Oskar Olsen, Sula