Hitraaksjonen 45 år etter. Hvor står vi?

Bergljot Stokkan 

Meninger

45 år har gått. Hva har skjedd med bonden, kona og landbruket?

Hitraaksjonen, var et alvorlig varsko om uholdbare forhold for alle som jobba i jordbruket. «Det e bærre bøndene som er avhengig av at ungan, i jobb utafor heimen, kjem heim og hjelpe til i slåttonna», sa Leif Eriksen under aksjonen i 1975.

Hitraaksjonen hadde fokus på elendige levekår i landbruket. Kostnadene gikk opp og inntektene gikk ned. Bonden fikk lite å rutte med. Bondekona fikk ingenting. Jeg vil her ta med deler av et innlegg om temaet fra Hitra Nytt 1975.

«De fleste gårdsbruk i dette landet er familiebruk hvor kvinner og til dels også barn utgjør arbeidsstokken.

Kvinnene jobber 7 dagers uke med heldøgnsvakt, (det en kaller ubekvem arbeidstid). Jule- påske- og pinseferie forekommer ikke i norsk jordbruk. Sommertiden er den travleste og mest slitsomme del av året. Statistisk årbok kan fortelle om bondekonas innsats i tørre tall, men det er også alt.

Kvinnene har deltidsjobb i egen bedrift og får: 0 lønn, 0 anseelse som arbeidstaker, 0 poeng opptjent til folketrygdens tilleggspensjon, og svært lite av de goder samfunnet tilbyr sine lønnsmottakere.

Dette er en meget spesiell og beklagelig situasjon for en tungtarbeidende yrkesgruppe i velstands Norge. Hvor blir det så av hennes innsats? I gårdsregnskapet er hun et fullstendig 0. Jo, hun nevnes så vidt i selvangivelsen, i en fradragspost kalt hustrufradrag. Hun kommer med som fradrag, det er også alt, men det er svært lite tilfredsstillende og en helt uholdbar situasjon med tanke på fremtiden for denne yrkesgruppe.

Hvem profiterer så på tingenes tilstand? Er det bonden som jo krediteres hennes innsats? Her må vi svare ja, men det hele er et økonomisk spørsmål. Så lenge inntekten er så lav at familieenheten taper på at den deles på to etter innsats, vil vi nødvendigvis fortsette med gammel praksis.

Det hele er altså et spørsmål om penger. Skal kvinnenes innsats vurderes i tall og ikke bare i store ord, må inntektene for hvert enkelt gårdsbruk heves radikalt slik at det kan bli noe å dele på. Kvinnene må betraktes som en selvstendig arbeidstaker og få gårdsinntekten fordelt etter arbeidsinnsats. Denne innsats skal så beskattes på lik linje med andre yrkesgruppers. Hun vil da få et inntektsgrunnlag som sykepenger kan beregnes etter. Hun vil få rett til tilleggspensjon i folketrygden. Hun vil få sin selvfølgelige del av samfunnsgodene hun i dag blir snytt for.»

Bondekona var i 1975 en ulønnet arbeidstaker i norsk jordbruk. Hvordan har det gått? I dag jobber bondekvinnene utafor landbruket, der det er jobber å få. Det vil si at arbeidet på gården må tas i ledige stunder. Bondekona har to jobber, men får betalt for en. Dersom kona har hatt årslønn på mer enn 100000 kroner, får hun ingen førtidspensjon om bonden vil selge eller overdra gården før hun når pensjonsalderen. Som førtidspensjonister får familien mindre å leve av når kona har hatt lønnet arbeid utafor hjemmet. Er dette vanlig praksis i andre yrker?

«Vi må få slutt på slavedrifta», sa Sverre Hansen, lederen av Hitraaksjonen i 1975. Hvordan har det gått med årsinntekta for bonden etter Hitraaksjonen? Bondestanden er sterkt redusert. Det finnes få aktive bønder i dag. Vi har vært vitne til det man kaller styrt avvikling av jordbruket. De største og mest lettdrevne brukene drives ofte som «fritidsbruk» og eies av personer med inntekt fra andre yrker. De fleste bønder må ha attåtnæring for å betale ned gjeld.

Hitraaksjonen ga bøndene bedre kår sies det! Ja, gjorde den det? Hva er da årsaken til at vi i vårt land, 45 år etter, har mistet 2/3 av bondestanden? Hvor er småbøndene, fiskerbøndene, fjellbøndene? Er de gått ut på dato? Hvor er det blitt av alle de små brukene som holdt jorda i hevd slik at planter kan vokse og gro? Hvorfor er frukt- og grønnsakdiskene fylt med importvarer?

Det er mat og reint vann vi lever av. I en krisesituasjon, hvor vi ikke kan få tilført mat fra utlandet, har vi bare våre egne bønder å lite på. I vår velfødde nasjon aner ikke Ola normann hva sult er. Folk har ingen mulighet til å dyrke egen mat. De små jordlappene er nedbygd eller gjenvokst og folk flest har ingen kunnskap om å dyrke mat for å overleve. Parolen har vært og er bygg tett, fortetting er ordet. Nedbygging av vår beste dyrkingsjord til boligbygging, industri og veier har vært vanlig i de siste 40 åra. Skal vi overleve trenger vi med andre ord den norske bonden og dyrkingsjord klar til bruk.

Bonden er livsviktig for vår eksistens. Det er begrunnelsen for at vi ved hvert lønnsoppgjør vedtar støtteordninger «som skal holde liv i alle de dyre bøndene». Men den norske staten, med hjelp av organisasjonene, har år for år rasjonalisert jordbruket og effektivisert arbeidet med å få bort småbøndene.

Jeg unders, hvorfor går småskalajordbruk så det griner i Sveits og Østerrike?

Strukturrasjonaliseringa, som ble lansert av Arbeiderpartiet og førte til Hitraaksjonen i 1975, har gått sin gang. Landets innbyggere har ikke noe forhold til sine bønder. «Vi trenger ikke bøndene, vi kan jo kjøpe mat fra EU». Barna nekter å drikke kumelk. De vil ha melk som er laget i butikken. Enkelte av oss er veganfrelst og mener folk kan leve på bønner og grønt. Det er bare så synd at den maten veganerne må ha for å erstatte proteinet i fisk, kjøtt og melkeprodukter er importert fra utlandet, for det meste. Menneskene mangler kunnskap og forståelse når det gjelder mat og matproduksjon og er fremmedgjort i forhold til bøndene som skaffer dem maten.

Klassekampen skriver 18. august at det fortsatt er uro over manglende norsk beredskap. Over vår forsvarsevne dersom en ny krise skulle ramme oss. Men våre folkevalgte uttrykker ingen angst når det gjelder vår manglende evne til å skaffe mat til innbyggerne i en krisesituasjon.

Den dagen vi står overfor en krise som stopper matimporten, er vi som nasjon ille ute. Lovfesta påbud om lagring av en viss mengde korn til menneskemat er fjernet. I Norge kan vi ikke regne med årviss kornproduksjon til matmel i mer enn en brøkdel av landet. Vi er «bondefanga» av vår egen uforstand når det gjelder å styre landets selvforsyning. Det tar tid å dyrke opp gjengrodde stier. Og verst av alt, vi kan som nasjon bli nødt til å gjennomleve en tid med alvorlig matmangel før vi kan enes om at det ved hvert valg må stilles krav om at partiene legger fram en plan for hvordan landet skal sørge for mat til innbyggerne i en krisesituasjon.

Bergljot Stokkan