– Fra krybben til korset

Fastellavn til søndag. Vi er ved et vendepunkt. Hittil har vi på søndagene sett tilbake. Vært i julens modus og fått et større og beredere blikk inn i hvem barnet i krybben egentlig var. Til søndag snur vi og ser fremover. Fastelavnsriset er på plass, likedan både laupene og bollene. Til tirsdag er det saltkjøtt og stappe på menyen. Prekenteksten hjelper oss også med å rette blikket fremover Jesus forutsier hva som skal skje med han, han taler om sin død. Han taler om sin oppstandelse. Igjen bruker han bilder: Hvetekornets lov: ”Om ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør bærer det rik frukt.”……..

Dette er interessant billedbruk. Seier og fremgang skjer gjennom død og smerte. Det er hvetekornets lov i et nøtteskall. Slik har vi ikke alltid tenkt om vår kristne tro her på berget. Da kristentroen kom til Norden, ja nord for Alpene, var menneskene selvsagt med å sette preg på den. Ett fremtredende trekk var Kristus som seierherren. Vi ser det i kunsten; Jesus med et flagg i hånden, stigende ut av helvete nærmest som en atletisk helt. Bak ham følger en stor menneskemengde som nærmest synger: ”Seier’n er vår………”Visst er dette bildet riktig. Visst seiret Jesus over det onde og den onde. Det er slik Martin Luther skriver det: ”Om verden full av djevler var som ville oss oppsluke, vi frykter ei vi med oss har, den som Guds sverd kan bruke.” Så ble Kvitekrist et maktsymbol og et seierssymbol. Han vinner over alt og alle. Han slår ned sine fiender og går seirende ut av kampen. Og visst: Det er godt å være på lag med en seirende Gud………….

Evangeliene tegner likevel et annet gudsbilde for oss. Hos alle fire evangelistene kan vi lese om en Kristus som må lide og dø før han kan seire. Dette var vilkåret for Jesus og hans liv, dette er vilkåret også for de liv vi lever. Seier skal vi få, men veien til seier går gjennom etterfølgelse og tjeneste, den kan gå gjennom smerte og lidelse, den vil gå gjennom døden. Riktignok er ikke dette det siste som skjer. Håpet om oppstandelse og evig liv ligger der, men det er først etter at vi er befridd fra vilkårene og forutsetningene i de liv vi lever her og nå.

Det handler om vekst gjennom lidelse og smerte. Jeg synes det er en betimelig påminnelse å få. Vårt samfunn er preget av at det meste skal være smertefritt og gå på skinner. Det er best å gå seirende ut og kjenne på herlighet og glede. Teksten om hvetekornets lov blir et sant og sunt korrektiv. Veien til vekst og fremgang går også gjennom motgang og vanskeligheter. Ja, hvem av oss kan ikke berette noe om nettopp det. Mens motgangen og lidelsen stod på, var det verken rett eller lett å tale om dette. I etterkant, i et lengre perspektiv, kunne vi kanskje likevel erfare at motgangen hadde herdet meg, gitt meg dypere innsikt, gjort meg klokere. I dette skal det i sannhetens og ærlighetens navn sies at noen fikk mer enn nok å bære av motgang. For noen ble byrdene simpelthen også for tunge. Den erkjennelsen hører med. Men likevel: Flere av oss erfarte at veien til seier gikk gjennom smerte og lidelse. Uansett: Alle vil erfare at den går gjennom død. Det er en sikker og forutsigbar utgang på livet vårt.

Det er snart 40 dager fram til påske. Jeg tror jeg vil reflektere litt over hvetekornets lov denne fastetiden. Satt på en formel er den slik å forstå: Smerte + lidelse +død = liv.

Prost Dagfinn Thomassen