Hagabukta på Hemnskjela ligger ut mot Trondheimsleia. På flo sjø og i stille vær er den idyllisk med ærfugl som padler rundt med unger på slep, gås som mellomlander på tur nord eller sør, hegre og havørn, måse, tjeld, skarv som tørker vingene og en enslig rev som lusker rundt i flomålet, av og til en sel, og en fettoter som en vinter hadde skliløype fra krypkjelleren min og ned til matfatet i området. Når mørket senker seg, er det stier av lys over leia og inn i bukta fra båter som glir forbi og fra faste punkt på Hitra.
Når sjøen faller, og det gjør den rett som det er, dukker det opp flere overflødde skjær ytterst i bukta. For min del har de alltid vært der, og de har aldri gjort meg «mén, hverken på land eller sjø». Men «the times, they are a changin», med fritidsbåter, vannskutere, seilbrett og fandens oldemor til sjøs, og dette har ført til, så langt jeg har registrert denne sommeren, to grunnstøtinger på disse overflødde og uskyldige skjæra ytterst i Hagabukta. Den første nattestid av en pengepøbel som av private grunner diskret avsto fra assistanse og heller ventet på flo sjø; den siste på flo sjø her om dagen, assistert av Redningsskøyta fra Hestvika og kjapt ekspedert ut i sikkert farvann.
Jeg er ingen prinsipiell motstander av grunnstøtinger og forlis, og jeg er heller ikke den som ønsker et enklere liv for disse som fosser rundt i leia med prislappen godt synlig. Men mitt samfunnsansvar sier meg likevel at disse overflødde skjæra etter hvert bør merkes av Kystverket, for de er faktisk en fare for overmodig ukjente som kommer sjøveien inn mot Mathuset Naz Perwer.
Det er forskjell på et skrånende båtdekk og et golv i vater, og maten bør man innta i en mest mulig bekvem stilling. Det har noe med fordøyelsen å gjøre.
Oddmund Hagen