ØYVÆRING

Jeg flytta hit fra Lofoten, ei lang øyrekka, altså allerede en øyværing. Men det begynte slett ikke der. Til Lofoten kom jeg fra Tromsøya      både første og andre gang jeg kom dit. Oppveksten foregikk på Magerøya etter 4-5 år i evakueringsleiren Trondarnes på Hinnøya etter å ha opplevd den krigsskaden å bli fødd som søring på Stange uttafor Hamar.

Hitra var lenge bare ei øy i geografiboka på barneskolen, ute i havet en plass ikke så langt fra Nidaros . Andre holma ut i havet der huske æ var Smøla og Frøya.

Mange flere folk her og i verden for øvrig visste nok mer om Magerøya og hadde vært, der enn om Hitra. Grunnen var et fjellplatå som engelskmennene døpte Nordkapp. 307 m over havflata kan du stå og se ned på ei ørn som flyg forbi!

.. I tråd med navnet kjennetegnes den øya av mangel på vegetasjon, eller rettere sagt mangel på trær. De få trærne i enkelte haga blir pakka inn om vinteren.

Sjøl om der ikke er skog på Magerøya, kryr det av andre planta. Botanikere skriv om hundrevis av ulike planta, mange av dem både sjeldne og eksotiske. Svært få av dem hørte vi imidlertid om på skolen. Hovedrollen i naturfagboka hadde Åkersennep, en plante jeg første gang så levende i Kvæfjord utafor Harstad, 25 år gammel!

Øya Java i Indonesia har en spesiell plass i livet mitt. Første gang jeg hørte navnet, var i femte klasse. En kreativ pedagog satte oss til å tegne et svært kart over de øyene og viste oss bilda av hus som sto på påla uti jungelen. Men i 68 kom jeg dit langt oppe i ei elv og fikk se det sjøl.

I mange tiår skulle elvevatnet strømme ut i det Indiske hav før Java atter viste seg i livet mitt. Det var en «tjeneste» som dukka opp på datamaskina mi og hele tida skulle oppdateres. Så Java står meg nær.

Grunnlaget for meg la mor mi i Hammerfest på Kvaløya der ho vaks opp. Den biologiske faren min blei drept av engelske fly på Hinnøya i 1945, jeg sjøl var ansatt av Nato i Harstad for å varsle når de russiske kommunistene kom for å ta oss.

Hamar er definitivt ikke ei øy. Men heldigvis: Mens regjeringa i London satt og drakk te og planla gjenreisinga av Troms og Finnmark, eller rettere sagt hvilke plasser som IKKE skulle bygges opp igjen, iverksatte de evakuerte landets første og største sivile ulydighet. De flytta hjem igjen!  Og bodde under båta og i brannruina første sommaren.

De første 4-5 årene, mens mor mi putta inn mat i den ene enden og fjerna dritten i den andre, vokste jeg og kunne huske stadig mer. Oppe i Honningsvåg, også kalt Lille Chicago, der stefaren min dreiv fiske, var der nesten ingen hus, så vi pendla oppover fra Trondarnes med hurtigruta om sommaren. Så Hinnøya er også sentral i det vi kaller livet.

Under et venteår var jeg telegrafist på en tankbåt. I løpet av det året besøkte jeg både New Foundland, Karmøy, og kunne se Kanariøyene og Bali i kikkert mens vi for forbi på vei til den persiske gulf og etterpå Singapore. Der opplevde jeg som nemnt, Java, og fikk satt føttene både nord og sør på Australia, mens jeg sparte penger til lærerutdanninga.

Som lærarstudent var jeg innbyggar på Tromsøya i to år, før jeg begynte å praktisere som barneoppdrager på Austvågøya i Lofoten. Svolvær liker å kalle seg hovedstaden i den lange rekka av øyer som strekker seg ut i Norskehavet.

Jula 1979 deltok jeg i ei gruppereisa te Kina. Ofte forlot jeg gruppa og streifa rundt en dag på egne føtter. Da fikk jeg min egen Robinson Cruse-opplevelse. Aleina på ei folketom øy!  Mens jeg satt på en benk og studerte lokalbefolkninga, oppdaga jeg en turistatraksjon. Beregna på de innfødte vel å merke. Det var en lang smal båt omtrent som dagens RIB-båta her hjemme i dag. Gjennom taus observasjon forsto jeg systemet. I en liten kiosk kjøpte man billett, satte seg i båten, som starta når den var full.  Vel tilfreds gjorde jeg det. og behøvde ikke sitte lenge før jeg oppdaga fremmedfrykten, eller skal jeg si rasismen. Namnet på sånne som meg var nemlig en kvit djevel. Båten fyltes opp etter planen. For så vidt forventa, satte ingen seg ved siden av meg. Men til slutt var det bare to plassa ledig, nabostene mine!  Medpassasjerer snakka lavt sammen og skotta på djevelen, som fatta null og nix. Av plakaten hadde jeg utleda at vi skulle til ei «man «made», altså kunstig øy ute i innsjøen. Det va tydelig en severdighet, et tempel under resturasjon, masse kunst og klenodier som jeg gikk rundt og beglodde mens jeg knipsa ett og annet bilde. Hadde lite film igjen, så det blei ikke så mange. Alle holdt god avstand som under en epedimi. Plutselig var jeg aleine på øya! De andre visste nok noe jeg ikke hadde oppfatta, nemlig når båten skille returnere! I mellomtida hadde vannet gått i land og svevde mellom sverdighhetene som det berømte grå ullteppet, Sikten var redusert til fem meter. Ikke så mye som en Fredag var å se,,

Men jeg sto vel ikke mer enn et kvarter aleine og bekymra meg, før jeg først hørte og så såg en båt legge til. Ingenting ble sagt da jeg steg om bord eller under turen gjennom ertesuppetåka som føreren styrte hjemmevant gjennom.

Etter nok et år på i Tromsø på universitetet fikk jeg jobb på Senja Folkehøyskole som ikke lå på Senja men på øya Rolla,  20 minutt med ferga fra Harstad. Den øya er ikke større enn at jeg og elevene mine rodde rundt den på en dag. Men folk i Gratangen kalte den for Djeveløya fra gammelt av, for der residerte lensmann, presten og handelsmann. Den neste jobben jeg fikk, men takka nei til, va på Kjerringøy ikke langt fra Bodø. I stedet havna jeg på Lyngseidet. Det ligg ikke på ei øy, men på lensmannsholmen kunne tre av oss plukke 500 måsegg i løpet av to tima.

Så var det tilbake til Tromsøya i fire år før Lofoten lokka meg tilbake. Mye var annerledes enn på 70-tallet, men det gikk sju år før æ endelig kunne sette kursen mot Hitra.  Intet menneske er ei øy, men mange av oss bor på ei.

Odd Tranås