Vårens politiske teater er i full gang, det ene politiske partiet etter det andre avholder nå sine landsmøter med valg av frontfigurer og med vedtak av slagplaner for den kommende valgkampen. Dette skuespillet fra de etablerte partiene og som blir presentert i alle nyhetssendinger, skal liksom forestille at vi lever i et demokrati.

Men, hva med de partiene som foran hvert valg kjemper om oppmerksomhet fra mediene, de som går under benevnelsen ”De andre”? Disse blir ikke vist den samme interessen og må fortsette å leve i ”skyggenes dal”. Når ikke alle som stiller til valg får samme muligheten, har vi da et reelt demokrati?

De etablerte partienes svik overfor egne velgere har fra tid til annen gitt grobunn for det vi kan kalle ensakspartier. Disse partiene oppnår sjelden stor nok oppslutning til å bli representert i vår nasjonalforsamling. I de tilfeller de blir representert er de for små til å få stor nok innflytelse på den politiske agenda.

Politikere fra de etablerte partiene ”stjeler” ofte sakene ènsakspartiene kjemper for, men det er bare under valgkampen disse sakene er viktig. Når valgkampen er over opplever vi at de løftene de ga ikke var annet enn stemmesanking, da er de mer opptatt av egen politisk karriere enn å innfri løftene som ble gitt under valgkampen.

Tore Renberg AP Stavanger uttalte under siste valgkamp at ensakspartier er et demokratisk problem, og burde ikke få lov til å stille til valg. Ved flere valg har de vist seg å true demokratiet vårt, sier han i et intervju til Dagsavisen / Rogalandsavis.

Det er vel å snu problemet på hodet herr Renberg? Det er vel heller AP og den udemokratiske partieliten som hindrer demokratiet i å fungere, når egen politisk karriere er viktigere enn å innfri de løftene dere gir velgerne.

NRK-legenden og høvdingen Erik Bye kom for noen år siden med en nødvendig påminnelse til alle politikere - han sa: ”De må huske at de er våre tjenere og ikke våre herskere - de er FOLKETS TJENERE!”

Alle politikere vil gjerne fremstå som folkets tjenere når de driver valgkamp, men dette glemmes fort når denne er over og når det fristes med en taburett eller en posisjon.

Det har gått mer og mer opp for meg at vårt politiske system ikke er et demokratisk system, det norske folk har alt for liten innflytelse på den politikken som føres, det er derfor nødvendig å endre valgloven slik at velgerne får større innflytelse på hvilke personer som skal velges til våre kommuner, fylkesting og til vår nasjonalforsamling.

Det har også gått opp for meg at jeg ikke har den nødvendige lojaliteten til et partiprogram som kreves for å kunne jobbe med partipolitikk. Jeg føler meg nærmest ”kneblet” når jeg er nødt til å forholde meg til et partiprogram som jeg ikke er 100 % enig i, og jeg innrømmer gjerne at jeg er for kontroversiell og har vanskelig for å inngå kompromiss på bekostning av egen overbevisning.

Det er selvfølgelig helt umulig å utarbeide et partiprogram som tilfredsstiller den enkelte medlems politiske standpunkt 100 %. Derfor tror jeg at grunnen til at mange vegrer seg for å engasjerer seg i partipolitikk, er følelsen av å ikke bli hørt og at de føler seg bundet opp i en ideologi og et partiprogram.

Etter min mening er det å argumentere for noe på bakgrunn av et vedtak i et politisk parti og ikke ut fra egen overbevisning, et uærlig spill. En slik argumentasjon er i mange tilfeller et skuespill, lært på tale- og debatteknikkurs, som også jeg i noen tilfeller har deltatt på, uten det store utbytette, jeg ble verken en god debattant eller en god taler, men det var sikkert på grunn av manglende talent.

For meg fremstår alle debatter som et skuespill, og vi er like vis på hva konklusjonen ble etter at debatten er over. Årsaken til dette må være at deltakerne ofte er politikere som er bundet opp av et partiprogram og ikke politikere med et uavhengig standpunkt. Hvis man spør de samme hver gang får man det samme svar hver gang. Hvis Solvang og hans kollegaer ønsker andre synspunkt, må politikere som ikke er bundet av et partiprogram inviteres til debatten.

Politiske partier, slik de er organisert er etter min mening udemokratisk. Vi får i liten grad vite hva den enkelte kandidat står for, da de er nødt til å fremføre partiets vedtatte standpunkt og ikke sitt eget, som i mange saker kan være et helt annet.

Systemet alle partier styres etter ble funnet opp av Lenin, og er dessverre en gavepakke til korrupte kynikere, maktkåtinger, og folk fullstendig uten skrupler, etikk eller hemninger - og som lyver, utnytter og begår utroskap og økonomisk snusk for å oppnå noe.

Har vi denne typen politikere i Norge? Ja de finnes, og de er alltid ute etter makt og penger for enhver pris. Vi må ikke leve i den villfarelsen å tro at alt er så mye bedre i vårt land, at det ikke finnes korrupte politikere også her, for de finnes over alt.

Denne typen mennesker har lett for å vinne over ærlige folk, og dette er folk som absolutt IKKE bør styre verken et parti, kommune eller fylke og i hvert fall ikke et land.

En tidligere ordfører har uttalt at politikk er å søke makt, ja vel herr ordfører, men makt på vegne av hvem? Jeg skal være enig hvis ordføreren mente makt på vegne av de som har gitt ham tillit, men hvis det å søke makt er på vegne av seg selv, for å oppnå en posisjon eller en taburett, da er jeg ikke med. En politikers viktigste egenskap må være ærlighet og integritet.

Korrupsjon er et fullstendig oversett politisk problem, og jeg tror dessverre partienes liksom demokratiske styringsform er mye av roten til dette, både i Norge og mange andre land. De korrupte gærningene vinner over skikkelige folk. Så hvordan får vi skikkelige og ærlige folk inn på Stortinget?

Svaret ligger i endring av det politiske systemet:

Jeg er overbevist om at det politiske systemet som Norge og mange land styres etter, har spilt fallitt. Dette politiske systemet heter parlamentarisme, og er etter min mening et udemokratisk system.

Parlamentarisme er et lukket system og innebærer at det er parlamentet (Stortinget) som avgjør hvilken regjering som skal lede den utøvende makt og som kan tvinge regjeringen til å gå av. Noe som i utgangspunktet høres demokratisk ut.

Det kan synes som om dette er et reelt demokrati, da det er flertallet på Stortinget som sitter med nøkkelen til om hvor lenge regjeringen skal ha denne utøvende makt. Men hvilken innflytelse hadde velgerne på hvem som skulle få dette privilegium som det innebærer å være Stortingsrepresentant? INGEN!

Det finnes to versjoner av parlamentarismen, og den andre betegnes som negativ parlamentarisme. Dette styresettet går ut på at regjeringen ikke trenger nasjonalforsamlingens tillit, men den må unngå mistillit.

Det er denne varianten Norge styres etter og som legger enda større begrensninger på det vi tror er et reelt demokrati. Her må et flertall av representantene stemme for mistillitsforslaget for å få skiftet ut regjeringen, noe som har vist seg å være vanskelig da det kun har skjedd to ganger, i 1928 og 1963.

Men uansett om vi har en positiv eller en negativ parlamentarisme, så betyr det i begge tilfeller at vi ikke har et reelt demokrati, men nærmest et ”diktatur”.

Det var da en voldsom påstand, sier du kanskje? Jeg vil begrunne min påstand med følgende:

Velgerne har liten innflytelse på hvem som skal bli valgt inn i vår nasjonalforsamling ”Stortinget”, da vi som velgere får forelagt en ferdig utfylt valgliste der hvert enkelt parti har nominert sine kandidater, partiene bestemmer hvem som skal velges, ergo har vi et ”partidiktatur.

Så hva er et reelt demokrati? Et reelt demokrati er en folkestyrt nasjon der folket er med på å avgjøre konkrete saker gjennom en Juridisk Bindende Folkeavstemning, et direktedemokrati.

Direktedemokrati, slik de har i Sveits er et åpent system hvor folket stemmer direkte på saker og bestemmer hvem som skal sitte i regjeringen.

Det norske folk må få avgjøre om de ønsker et Direktedemokrati, og dette må avgjøres ved en Juridisk Bindende Folkeavstemning. I mellomtiden kan vi styrke demokratiet ved å gi velgerne større mulighet til å påvirke hvilke personer som skal velges til vår nasjonalforsamling.

Dette kan gjøres ved å innføre det samme valgsystem ved Stortingsvalg som vi har i kommune- og fylkestingsvalg, der man kan foreta kumuleringer av kandidater, i tillegg bør det være mulig å stryke kandidater slik det var tidligere ved kommunevalg, og partiene må ikke ha anledning til å forhåndskumulere kandidater. Hvis Stortinget vedtar denne endringen ved neste Stortingssesjon, kan endringen innføres allerede ved Stortingsvalget 2025.

Da kan vi velge kandidater til Stortinget som er mer opptatt av sitt eget land, og ikke som mange av dagens stortingspolitikere som tenker mer globalt enn nasjonalt, og er mer opptatt av å tilfredsstille EU som bl.a. har påført folk skyhøye strømutgifter, som dessverre først og fremst går utover de med dårligst økonomi.

Men denne politikken har rammet oss alle, regjering og Storting krangler om ”smuler” for å flikke på de problemene denne politikken har skapt for folk, mens staten og strømprofitørene håver inn penger på folks bekostning.

Dette skyldes Putin og krigen i Ukraina sier regjeringen og deres støttespillere, men dette skyldes ikke Putin, dette skyldes politisk inkompetanse og EUs klimapolitikk.

Det norske folk har ved to rådgivende folkeavstemninger sagt nei til medlemskap i EF og EU, allikevel er vi bundet opp av alle avgjørelser som skjer i Brussel. Folkets råd har ikke blitt fulgt.

Vi har blitt lurt inn bakveien gjennom vår tilknytning til EØS, Schengen og ACER. Hadde folkeavstemningene vært Juridisk Bindende og ikke bare rådgivende, hadde Norge vært et friere land i dag.

Avskaff parlamentarismen og innfør Direktedemokrati med Juridisk Bindende Folkeavstemninger.

I dag blir det norske folk henvist til tribuneplass uten mulighet til å påvirke det som skjer, vi må bare stilletiende akseptere at den ene regjeringen etter den andre er like udugelige som de foregående, og vi håper at det blir bedre neste gang, som det selvfølgelig ikke blir, ikke før vi får et DIREKTEDEMOKRATI.

For Stortingets flertall er ikke opptatt av en elendig eldreomsorg, av minstepensjonister som lever under EUs fattigdomsgrense, av skyhøye strømpriser, drivstoffpriser og matvarepriser.

For Stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer blir lite berørt av disse problemene, de har alle millioninntekter og sørger hele tiden for å gi seg selv privilegier.

Dette vil det ikke bli noen endring på før Parlamentarismen avvikles og vi får et Direktedemokrati.

Du har kanskje ikke tenkt over dette før? Men nå gjør du sikkert det og ser at Norge ikke trenger politiske partier, vi trenger frie folkevalgte.

Arild Margido Johansen

Partiløs politikk