Helgetanker

Sommeren har kommet for fullt til øyriket, og det blomstrer i fantastiske farger. Grønne blad på trærne sammen med gule, hvite eller røde blomster – nå kan vi nyte alt Guds vakre natur. Bare det å kjøre daglig fra Barman til Fillan er fantastisk.

Sommeren er også ferietid, og mange gleder seg til en velfortjent ferietur i Norge eller til utlandet. Også her på Hitra og Frøya er det mye å oppleve, og man trenger ikke å reise langt for å slappe av.

Da jeg var barn i sytti-åttitallet, var det vanlig for familier å reise rund i hjemlandet der man bodde. Noen familier reiste til utlandet, men det var ikke så vanlig for de fleste. Under den kalde krigen da vi var innstengt bak muren, hadde vi ikke mulighet til å reise til Vest-Europa, heller ikke til Norge, Danmark eller Sverige.

I DDR hadde de fleste bedrifter egne feriesteder hvor ansatte med deres familier kunne reise. Det fantes også ferieplasser som var kun for barn i alderen 12 til 16 år. Der hadde alle barn aktiviteter fra morgen til kveld, mest idrett, bading og vandring i naturen. Målet med disse leirstedene, var at foreldre skulle ha to uker fri uten barn, slik at de kun hadde tid for seg selv. Ferieleirene for barn og ungdom var i motsetning til skolene uten politisk ideologi, og uten propaganda for kommunismen.

I min barndom pleide vi ungene å møtes når skoledagen var over - enten ute i naturen eller på fotballbanen. Om vinteren gikk vi på ski eller spilte ishockey. Om sommeren syklet vi rund, gikk i skogen med pil og bue eller badet i innsjøer. På Hitra finnes det også mange flotte innsjøer som er fin å bade i. De er mye større enn innsjøene vi hadde i området jeg vokste opp i. Når jeg bader her i Hitra, mimres jeg min egen barndom.

En ting jeg husker godt fra min barndom, var da den lokale leketøysbutikken i landsbyen fikk noe nytt som ble veldig populær blant guttene i klassen min. Det var et lekegevær som liknet den sovjetiske PPSh-41 fra 2. verdenskrig. Det var laget i plast med et trommelmagasin av metall. Vi guttene møtes som vanlig etter skolen, denne gangen på en nedlagt jernbanestasjon. Ikke langt unna denne stasjonen var det ei stor jernbanebru som ikke lengre var i bruk. Vi dannet to lag og «kriget» både på og under brua. Rund klokka fire om ettermiddagen sluttet ansatte i bedriften like ved, og mange av de gikk hjem over den nedlagte jernbanebrua. De gikk gjennom «slagmarken» til oss gutter, og jeg husker at de fleste gikk fort og stresset forbi uten å se seg rundt. Noen få derimot, ristet på hodet og smilte til oss. Plutselig stoppet en gammel mann. Han stå der skrekkslagen og tårene randt ned over ansiktet hans. Vi gikk rund han og spurte hva det var som gjorde han så trist. Han sa: «Vær glad at vi ikke har en krig.» Det gjorde noe med oss, vi gikk hjem og vi lekte aldri mer krig. Jeg skrudde lekegeværet fra hverandre og kastet det i søpla.

Den gamle mannen var troverdig, og han klarte å formidle oss noe viktig om fred som våre lærere på skolen ikke klarte å formidle. Ikke en gang soknepresten i landsbygda klarte å formidle fredsbudskapet så sterkt for oss gutter.

Fred i verden er en av de største verdiene vi har. Allerede profeten Jesaja sa: «For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig. Kom, Jakobs hus, la oss vandre i Herrens lys!»

Kristendommen handler om fred. Fred i oss selv, i heimen, i landet, i verden …. Det kristne budskapet formidles i kirkene rundt om i hele verden. Prester forteller oss om Guds rike og Guds fred. Det er viktig å bevare det kristne budskapet for framtidige generasjoner.

Senator Ted Cruz fra Texas sa for noen dager siden i en tale etter den forferdelige skolemassakeren i Uvalde i Texas, at forfallet i det amerikanske samfunnet skyldes hovedsakelig barns dårlige oppvekst, medienes innflytelse, videospill og at folk ikke går i kirkene. Han har et godt poeng! Et land hvor befolkningen nedprioriterer mer og mer det kristne budskapet, forfaller.

Salmedikteren Elias Blix (1836-1902) skrev det så bra i vers 6 i fedrelandssalmen Gud signe vårt dyre fedreland:

Vil Gud ikkje vera byggningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje verja by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja. Så vakta oss Gud så me kan bu i heimen med fred og hyggja.

God helg!

Silvio Krauss, kantor