Mandag denne uka feiret vi Frigjøringsdagen. Det er 78 år siden 2. verdenskrig var over. Det norske flagget kunne igjen vaie i maivinden etter 5 lange og vanskelige år med okkupasjon.

Jeg møter mennesker i jobben min som levde under krigen, og som husker krigens dager. De forteller om hvor vanskelig det var å skaffe enkelte matvarer, klær og andre ting – om angsten for at okkupasjonsmakta skulle oppdage den gjemte radioen eller det norske flagget som var rullet sammen og lagt i et hulrom under gulvplankene. De forteller om dager med flydur fra bombefly som var på vei mot Kristiansund, om dunderet fra bombene som falt over byen, og røyken som kunne ses og luktes.

Når jeg blir fortalt om den dagen freden kom - 8. mai 1945 – da ser jeg gleden i ansiktet til de som forteller. De husker at det var overskyet vær, noen satte poteter, andre gjorde annet arbeid. De husker båter med folk som ropte og vaiet med det norske flagget: Hurra! Det er fred – Hurra!

Det er noe annet å høre slike skildringer fra øyenvitner, enn når man leser om det i en bok.

Min mann er født og oppvokst i Øst-Tyskland. I landsbyen han vokste opp, var det en fangeleir under krigens dager. Der var det innlosjert russiske og franske krigsfanger. De gikk delvis fritt rundt i landsbyen og jobbet på en stor bedrift der.

Farmor til min mann hjalp disse fangene ved å oppdatere de med nyheter om hva som skjedde i forhold til krigen. Hun smuglet også en radio inn i fangeleiren. Hun sto i fare for å bli oppdaget, og levde i livsfare.

Etter hvert fant hun kjærligheten sammen med en fransk fange. De møttes hemmelig, og hun delte opplysninger med han. En gang ble de sett av en lokal landsbymann. Han hadde plikt til å angi min manns farmor, men han advarte henne isteden om at hvis han så henne sammen med en fange en gang til, måtte han si i fra til myndighetene.

Da freden også kom i Tyskland, ble de to forelskede forlovet og etter hvert ble min manns far født. De feiret freden også i Tyskland, men det var ikke enkelt å ha relasjoner til en franskmann – akkurat slik det var i Norge for de kvinnene som hadde relasjoner til tyske soldater.

Etter at min manns farmor døde fant vi et dokument som viser at hun drev med aktivt motstandsarbeid i krigsårene.

Krig er forferdelig, det finnes ingen vinnere – bare tapere. På alle sider i en krig finnes det motstandsfolk som kjemper for fred.

Når det norske flagget ble heist siste mandag, minnes vi det som har vært og vi skal tenke på de som fortsatt lever i krig. Vi er heldige i Norge som har fred i landet vårt.

Det største fredsbudskapet fikk vi for over 2000 år siden, da englene sang over stallen i Betlehem en julenatt.  Vi synger dette fredsbudskapet fortsatt i kirkene rundt om i hele verden:

Ære være Gud i det høyeste,

og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i.

Heidi Diakonimedarbeider.