Tidlig på morran lille lillejulaften så var Leif Simonsen, eller Leifen som vi kalte han, på tur til jobb, alltid som førstemann. Men denne gangen kom han ikke først fram til sitt oppmøtested ved vaktmesteravdelingen i Hitra kommune. Han segnet om underveis, og det endte opp i ambulanse og akutt innleggelse på St. Olav.
Flere ble deretter kjent med hans alvorlige kreftsykdom.
Leifen hadde ingen nær familie lokalt. Derfor var det godt å høre at han umiddelbart og gjennom jula ble fulgt opp så godt av nære arbeidskolleger. Og det vet jeg de gjorde, fordi han ble satt stor pris på som den han var. For Leifen betydde det selvsagt mer enn vi aner, som det å føle tilhørighet, fellesskap og omsorg.
Men Leifen ble også verdsatt av mange andre. Han ble rett og slett en kjær og original del av «vårt bybilde». Mange, både unge og gamle var på hils med Leifen, og du fikk gjerne en treffende kommentar om du stoppet opp litt. Og kommentaren kunne være av det mildt refsende slaget, slik det framkom i intervju med han i lokalavisa 30. april i fjor. Da handlet det om de alt for mange munnbind som ble kastet rundt overalt, og som Leifen måtte gå rundt i all slags vær å samle opp…etter oss. Og en av hans treffende kommentarer var gjengitt slik:
- Folk hiver det bare fra seg. Når folk ikke klarer å gå en meter eller to for å hive det i søppeldunken, ja da..., sier han.
Den 11. januar dro Leifen sitt siste åndedrag. Men helt til da framsto han optimistisk og positiv.
Men nå er altså Leifens liv og virke over for godt, og han vil bli savnet av mange.
Han vil bli savnet på grunn av sin tålmodige og beundringsverdige innsats, men også fordi han var slik han var. Og jeg tenker: Om vi hadde sett og forstått Leifen litt bedre, da hadde nok både verden og Hitra vært et litt bedre sted å være.
La fred og ettertanke være med Leifens minne!
Ordfører Ole