På nettsiden til Rødt kan alle lese hva Rødt tenker og mener om pensjoner og pensjonisters rettigheter.

«Rødt mener at folketrygden skal være grunnpilaren i velferdsstaten og ha pensjoner og ytelser som skal sikre økonomisk trygghet for alle uavhengig av kjønn, klasse eller helsetilstand og være vår felles trygghet i de periodene av livet hvor vi trenger økonomisk støtte.

I 2005 vedtok Stortingsflertallet å innføre et nytt pensjonssystem som bryter fullstendig med disse prinsippene.

Tidligere var alderspensjonen fra folketrygden basert på solidaritet og utjevning, alle skulle sikres nok å leve av den dagen de måtte gå av med pensjon.

Etter pensjonsreformen minner folketrygden mer om en forsikringsordning hvor hver og en tjener opp en egen pensjonsbeholdning. Det er kun de som har aller minst fra før som vil få litt hjelp fra fellesskapet. Reformen vil når den er fullt utbygd medføre en dramatisk dårligere pensjon for de aller fleste. Hvordan kunne det gå slik.»

Det er disse spørsmålene Mimir Kristjánsson, tar opp i sin artikkel i Klassekampen den 25.03. Han skriver: «Det kan være smått uvirkelig å høre politikere snakke om pensjon. Mesterhjernene bak pensjonsreformen synes å ha en idé om at folk selv velger når de går av, etter en nøye overveid analyse av hva som tjener deres lommebok best. Derfor er det avgjørende å tilby folk insentiver for å stå lengst mulig i arbeid. Dersom det er noen ekstra tusenlapper å tjene på å stå noen år til, så vil folk selvfølgelig gjøre det.

Men i virkelighetens verden er det ikke lommeboka som avgjør når folk går av med pensjon. Det er helsa. Gjennomsnittlig avgangsalder for en sykepleier er ifølge Sykepleierforbundet 57 år. Det er altså ti år før normert pensjonsalder, og fem år før AFP-alder. «

Når politikerne på den borgerlige siden diskuterer hvordan de skal kunne gi intensiver for å få sykepleiere til å stå lengre i yrket sitt så prøver de å lokke dem med noen ekstra kroner. Denne måten å tenke på viser at de ikke har forstått hovedpoenget med at sykepleierne går av såpass tidlig. De forstår ikke at dette handler om saker som at ved 57 er de utslitte etter mange års hardt arbeide. De er ikke i stand til å yte noe mere. De er utslitte. Når skal vi begynne å forstå at folk ikke har de samme hverdagene på arbeidsplassen. Spesielt vil dette ramme yrker som innen servering, transport, velferd, bygg og industrien.

I tillegg til at de blir fysisk utslitte underveis til pensjonsalderen vil en svekket helse også føre til at de blir mindre ettertraktet i arbeidslivet og på den måten skvises de ut av arbeidslivet. Ikke bare pengemessig er det stor forskjell på folk i Norge, også i arbeidshverdagen er forskjellene meget store. Når vi innførte folketrygden i 1967 var det tatt til dels høyde for dette når ordningene med trygdene var bygd for å, i større grad enn nå sikre folk en trygg hverdag om de falt utenfor. Tanken var at det skulle settes et tak for de som tjente best i sitt yrkesliv, samtidig som de som hadde tjent minst ville kunne komme trygdemessig litt bedre ut enn inntekten skulle tilsi. Folketrygda skulle på en måte fungere solidarisk og omfordelende. I alle fall teoretisk.

Pensjonssystemet vi har i dag er i grunnen trippelt urettferdig. Først belønner man dem som har høy inntekt. Men siden de med høy inntekt ofte også har mer behagelige jobber, får de dobbelt opp: De både tjener mer og kan stå lengre i arbeid. Og på toppen av det hele har man valgt å levealdersjustere pensjonene, slik at de som lever kortere i praksis blir straffet når resten av ens årskull lever lengre. Det betyr i ytterste konsekvens at renholderen må ta regningen dersom levealderen øker blant arkitektene.

Hva må gjøres? For det første må vi øke minstepensjonene. Det er ikke holdbart at flere titusener av pensjonister må leve langt under fattigdomsgrensa. Uansett hvordan du ter deg i livet skal du få en pensjon som er mulig å leve av. For det andre må vi fjerne levealderjusteringen. Vi kan ikke straffe folk for å leve lengre. Og vi kan i alle fall ikke straffe folk for at snittet av deres årskull lever lengre. Men for det tredje må vi også våge en større og mer visjonær debatt om pensjonsalder.

Det er nemlig ikke fornuftig å ha et pensjonssystem som later som om alle er like. Vi må snu opp ned på det hele, og la de som jobber i harde yrker få gå av før de av oss som har mer behagelige jobber. Da må vi også akseptere en mer differensiert pensjonsalder. Det skal nemlig lønne seg med hardt arbeid i dette landet.

Vi bør derfor støtte forslaget fra Rødt om å øke minstepensjonene til minimum fattigdomsgrensa til EU, samt å fjerne all underregulering av pensjonene.

Jann O. Krangnes

Leder i Rødt Hitra