Suksess

«Tror du det blir suksess, da?» spurte jeg forsiktig, mens hjertet hamret i påvente av svaret fra ringreven. Stedet var legendariske Athletic Sound i Halden, hvor Madrugada hadde vært noen år tidligere og spilt inn en av sine, etter min mening, aller fineste låter, «Electric» fra albumet «Industrial Silence». Bak spakene denne dagen satt Kai Andersen, på folkemunne kalt «Trollmannen» og miksa debutalbumet mitt. «Hva ER egentlig suksess, da?» kontret han mens han rullet den slitte kontorstolen en halvmeter bakover og la hendene i fanget. - Husk at det er bare DU som kan bestemme hva DIN suksess er, Charlotte.

Jeg har aldri glemt de ordene.

Det snakkes så mye om drivkraft i dag. Om viktigheten av å jobbe målrettet og fokusert hvis du vil noe her i livet. «Hvor er du om fem år? Hva er din aller største drøm?» Jeg har tatt meg selv i å bare finne på ting når jeg blir stilt slike spørsmål, og krysser fingrene for at vedkommende har glemt hva jeg svarte når de fem årene har gått. Det er jo en skam å ikke ha ambisjoner. Og det er feigt å ikke si dem høyt. Sannheten er at jeg bare vil ha det bra. Slik som verden har blitt, synes jeg det er ganske ambisiøst i seg selv.

«Det du gjør, definerer hvem du er.» Jeg liker å gjøre litt av alt, men musikken er min aller største lidenskap, og har med årene også blitt mitt levebrød.

Jeg vil skrive og fremføre musikk så lenge det gjør meg glad, og jeg har akseptert de gangene jeg har følt det motsatt. Jeg kjenner meg heldig som har så mye mer enn «bare» musikken også. Det er så mye jeg har lyst til å holde på med. Så mye jeg har lyst til å oppleve i dette livet. Samtidig er det ingenting som gjør meg så gjennomsyret lykkelig som å sitte der med en helt ny tekst og melodi, å la musikerne jeg samarbeider med få sette sitt preg på den, og til slutt servere den fra en scene. Det som, om mulig, kan gjøre meg enda litt lykkeligere, er å få høre at det jeg har laget berører noen. At det setter spor. - At noe jeg har skrevet, betyr noe for noen. Det er den beste og viktigste følelsen et menneske kan ha, tror jeg: Å få lov til å bety noe for andre. Men som veldig mange andre, er jeg også redd for å ikke være bra nok - for at noen skal avsløre en gang for alle at jeg ikke er like dyktig som de hadde trodd, eller ikke er sånn som de hadde håpet at jeg var.

Jeg har et kaotisk hode og hjerte. Jeg har en indre stemme som ikke alltid snakker like pent til meg. Noen ganger behøver jeg å få være alene i min egen stillhet, andre ganger trenger jeg bare å bli overøst med kjærlighet - og det er ikke alltid det er like fortjent heller. Og så er det det der med valg. Jeg synes det er lett å gi venner råd om hva de skal gjøre når de står ovenfor vanskelige avgjørelser. Jeg ber dem følge hjertet sitt, som om det var den enkleste ting i hele verden. Men er jeg egentlig like god på det selv, når alt kommer til alt?

Bestevenninna mi, Rakel, er dødssyk. Hun fikk brystkreft med spredning til lymfene i 2019. I 2021 ble hun frisk, men i november ett år senere, satt vi to sammen på St. Olavs og fikk den verste beskjeden vi kunne fått: Kreften var på full retur, og den hadde spredd seg til skjelettet. Det er ingenting legene kan gjøre, annet enn å håpe at medisinene hun får, klarer å holde sykdommen i sjakk. Rakel får mange råd på veien. Også fra folk hun ikke kjenner. - Om dyktige leger i utlandet som på mirakuløst vis har helbredet noen som var gitt opp av legene her hjemme… om å spise seg frisk med urter, om å danse seg ut av kronisk sykdom.

Rakel har full tiltro til det norske helsevesenet, og selv om rådene hun får fra andre kun er velmente, blir hun forstyrret og til tider utmattet av dem.

Hun vil gjøre det som er riktig for seg. Som hun sier: «Jeg får uansett aldri vite om den legen i Sør-Amerika kunne hjulpet meg, men saken er at det er HER jeg vil være; hjemme i Norge, omringet av alle de fine folka jeg kjenner, dra på fine turer, være sammen med de tre døtrene mine, i huset vårt, den tiden jeg har igjen.»

Det første som slo meg første gang hun sa det, var at hun kanskje bare hadde resignert - gitt opp. Men jo mer jeg reflekterte rundt det, så jeg noe sterkt og standhaftig over valget hun har tatt. Mennesket som på et tidspunkt var minst like kaotisk som meg, hadde en klokkeklar tanke om hva hun faktisk ønsker seg og trenger i livet sitt. Må det virkelig en livskrise til?

Det er nesten sånn at jeg kjenner et lite stikk av misunnelse over å se at en av mine nærmeste plutselig er i besittelse av denne superkraften som gjør at hun ikke lenger er redd for å ta avgjørelser, gjøre endringer eller bryte mønster. Hun dveler ikke. Hun gjør bare gjør akkurat det hun har lyst til.

Jeg vil også være sånn: Sterk, målrettet og uredd - og jeg begynner i dag.

Det kan jo fort bli suksess.

Charlotte Audestad