ÅPENT BREV TIL KULTUR -OG IDRETTS LEDERE

På bare få dager har en verden som allerede ble utsatt for mange uforutsette hendelser de siste årene,

våknet til en enda hardere hverdag. I et smell kom det kaos, panikk, angst, blod, død, og alle nyanser i mellom. Rammet er enkeltmennesket. Bare fordi det er omkranset av en grense. En grense, som er en svart linje på et kart med mange andre linjer. Det kunne har vært hvilken som helst linje men allikevel er det akkurat her, innenfor denne linjen, som gjør at folk dør. At folk må gripe tak i klær og mat, kanskje noen bilder, for så å springe unna et angrep på deres liv. Deres samboer. Deres foreldre. Deres barn.

Så sitter vi her på andre enden og vurderer i vår totale over-bevissthet at det er de riktige nyansene, for at vi skal ekskludere. Jo, vi skal ekskludere kunstnere, idrettsutøvere, musikere, samarbeidsparter, klassekamerater, foreldre som jobber i fabrikken, fordi vi synes det er nødvendig at vi må ta stilling. At vi må ta et valg.

Fordi vi er FOR at Ukraina ikke blir angrepet. Vi er FOR at frihet ikke kan bli tatt ifra oss i en fri verden med demokratiske prosesser. Vi er FOR at det ikke blir enda en eskalering på stor skala som historikken har vist seg å ikke være bra for menneskeheten generelt.

Men er vi da IMOT alt annet? Betyr at når vi er FOR noe, at vi må ta et valg i det hele tatt? Mellom det ene og det andre? Og hva er i så fall det andre?

For noen uker siden ble de Olympiske mesterskapene avsluttet med Olympisk president Thomas Bach sine vel valgte ord:

‘I dette olympiske fellesskapet er vi alle like. Uansett hvordan vi ser ut, hvor vi kommer fra, eller hva vi tror på. Denne samlende kraften i de Olympiske leker er sterkere enn kreftene som ønsker å splitte oss: dere gir fred en sjanse! Måtte de politiske lederne rundt om i verden bli inspirert av deres eksempel på solidaritet og fred. Vi er sterkere sammen.’

Fra Melodi Grand Prix i fjor:

‘Nå er det på tide å se fremover og fortelle en historie om hvor vi skal: 180 millioner av dere fra 45 land blir «vi» uansett hvor vi er.’

Den første dagen i det nye året sa dirigent Daniel Barenboim følgende om Nyttårskonserten sammen med de Wiener Philharmonikere:

‘Covid er ikke bare en medisinsk katastrofe, det er en humanitær katastrofe. Det er en katastrofe som prøver å ta oss alle bort fra hverandre. Og jeg tror, hvis jeg får si det, vi bør alle ta et eksempel på dette fantastiske orkestret-samfunnet, ikke bare fordi det er store musikere som blir til ett, men at de bruker fellesskapet sitt til å håndtere dette forferdelige viruset på. La dette være et eksemplet for menneskeheten.’

Både idrett og kultur er de to brobyggere som vi mennesker pleier å forene oss gjennom.

Arne Horten, leder i skiskytterforbundet, eller Karen Kristine Blågestad, kulturredaktør i Fædrelandsvennen, ser begge allikevel ingen sammenheng i idrett og kultur som fred-skapende og sender Russere OG Hvit-russere, hjem, eller oppfordrer til å kansellere det som er arbeid for mange mennesker i et felt som er så utsatt fra før. Fordi Arne og Karen Kristine er de som ønsker å ta ansvar for noe de ikke bør ta ansvar for: det er ikke deres mandat å velge bort. Det er presis det motsatte de burdet har gjort. Fordi det er hva kultur og idrett gjør: de forbrørdrer. De går nettopp imot segregering.

Når man en gang skal argumentere på direkte t.v. med et beskjed som kan få så store konsekvenser for folkets tankesett, da er det mildt sagt helt utrolig at en journalist (Blågestad) ikke klarer å uttrykke seg bedre enn å komme med: ‘…at alle type ulike sektorer skal være med å gi et beskjed til Kreml.’

Som om disse ‘boikottene’ kunne bli et reelt avtrykk i Putin sin strategi fremover? Helt på alvor? Det rammer ikke Russlands statsoverhode og dens politikk, heller ikke påvirker økonomiske virkemidler, ved å stanse Svanesjøens oppsetning i Kristiansand i mai, eller droppe noen skiskyttere på flyplassen rett før et renn. Putins fokus ligger nok på et helt annet området enn å tolke hva som egentlig slike signaler fra Norges kultur -og idrettsverden går ut på.

Vi er like populistiske i våre holdninger som vi gjerne beskylder andre for, når vi tagger ned biler med Russiske skilt, når vi avbryter samarbeid med mennesker som har valgt et liv i Norge fordi Norge nettopp har et annet demokratisk modell, andre muligheter, andre visjoner på frihet enn det landet de ble født i. Det er dette som skal forsvares globalt sett: at vi endelig kan slutte å bli tvunget til å ta parti, fordi vi alle er samme partiet, siden vi alle er enkeltmennesker i et eller annet fellesskap.

La oss bare ikke sove. Det er nok ansvar i seg selv. Men ikke promoter tatte valg i det offentlige som burde forblitt privat. Som utelukker hvilken som helst form for dialog. Som tar bort muligheten for å bygge opp. Dette har Norge tatt standpunkt i 2011: ‘Hvis én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.’

Kultur og Idrett må lede an som stolt fanebærer for fred ved å skryte av deres mulighet for det.

La oss inkludere. For da får vi et levende liv. I lag.

Gabriëla Lukassen