Dette året som nå går mot slutten, har vi som foregående år vært nødt til å forholde oss til myndighetenes koronarestriksjoner, noe som har satt sine spor hos mange, men kanskje mest hos de som allerede slet psykisk før pandemien.

Psykisk helse har også vært et viktig tema som media har satt fokus på, og som det i våre to kommuner har blitt fulgt opp av både offentlige og private arrangementer. Dette er meget prisverdig, men bakgrunnen for denne fokus og oppfølging er dessverre alle tragediene som har rammet vårt lille øysamfunn. For det er dessverre slik at det alltid må skje en, eller aller helst flere tragedier før vi våkner opp og begynner å tenke, hva skjer og hvorfor har alle disse tragediene rammet oss?

I gjennom dette året har vi kunnet lese i våre to lokalaviser om flere tilfeller med tragisk utgang av psykiske lidelser, mennesker som har slitt med angst og depresjon gjennom mange år og som ikke har fått den hjelpen de burde fått, og finner ingen annen utvei enn å ta sitt eget liv. Jeg har ikke oversikt over hvor mange vi har mistet på denne tragiske måten, men det er alt for mange, og en er en for mye.

Årsaken til at noen sliter psykisk kan være forskjellig fra person til person, en av årsakene kan være familiært, en annen årsak kan relateres til skole og jobb der følelsen av å ikke strekke til blir vanskelig å takle, man føler seg mindreverdig i forhold til de man omgås, og kanskje til og med blir utsatt for mobbing. Det er ikke alle som har like lett for å takle alle utfordringer livet har å by på.

Jeg har selv i perioder slitt med angst og depresjon gjennom hele livet, og ved minst ett tilfelle var den tragiske utgangen ikke langt unna. For hver tragedie jeg leste eller fikk høre om ble som en påminnelse om min egen nesten tragedie.

På bakgrunn av alle tragediene vi har opplevd gjennom dette året, så presenterte jeg tidligere i år et dikt i frøya.no, og som senere førte til et intervju.

Jeg var veldig i tvil om jeg skulle la meg intervjue og om hvor oppriktig og personlig jeg skulle være, men de reaksjonene og ”skulderklappene” jeg har fått i ettertid, gjør meg godt og jeg føler at jeg gjorde noe riktig, og som forhåpentligvis har hindret noen tragedier. Jeg oppfordrer alle som sliter psykisk å være åpen om dette, det er alltid noen som kan være der å gi en hjelpende hånd.

Men en psykisk lidelse er ikke alltid så lett å være oppriktig om, noe jeg er sikker på at jeg deler med de fleste i denne situasjonen. For egen del må jeg innrømme at jeg har hatt problemer med å fortelle årsaken til at jeg ble uføretrygdet som 53 åring, det var lettere å skylde på en mer "akseptert" årsak som revmatisme, selv om det også var en del av sannheten.

Det som er det paradoksale for en som sliter psykisk, og det tror jeg gjelder mange, er at de fremstiller seg som friske og i godt humør, men er i opprør innvendig. Ingen vil bli sett på som et nervevrak av et menneske, selv om man i mange tilfeller føler seg som

akkurat det. Men dessverre er det ofte rusmidler som blir brukt når blant annet mangelen på prestasjonsevne presser på.

Alle har vi vel både gode og dårlige dager, men den som sliter psykisk vil helst ikke bli sett, og holder seg ofte borte fra offentligheten når de dårlige dagene er der.

Det vi må være klar over er at en som er utadvent, og som alle ser på som omgangskretsens midtpunkt, kan ha like store psykiske problemer som en som er stille og går for det meste for seg selv. Men begge bør behandles med respekt og forståelse.

Jeg har en bønn til alle, men spesielt til våre politikere, kommune, NAV, arbeidsledere, lærere og andre med personansvar: Ta ikke for gitt at du vet hvordan den enkelte har det følelsesmessig. En viktig forutsetning for å lykkes med å avdekke psykiske problemer er regelmessige personsamtaler, der det er naturlig og der det er viktigere å lytte enn å snakke, og da på en måte der alle kan føle seg trygg. På den måten tror jeg mye frustrasjon og angst kan bli avdekket på et tidlig tidspunkt, og forhåpentligvis hindre flere tragedier som de vi har opplevd det siste året.

Jeg ønsker dere alle en riktig god jul og et godt nytt år!

Vennlig hilsen

Arild Margido Johansen