Jeg brenner for en sak, og det er det heldigvis mange som gjør. Aller best er det når noen gjør noe med det, sånn som på denne dagen. Jeg ble oppfordret til å skrive litt om temakafe og kreftomsorg, og det ville jeg selvfølgelig mer enn gjerne gjøre. Da følger det alltid noen personlige betraktninger med, for jeg klarer ikke å la være.

Jeg fikk være tilstede da representanter fra Kreftforeninga, sammen med Frivilligsentralen, ønsket velkommen til nystartet Temakafe innen kreftomsorg her på Frøya. Det ble ei sterk og varm stund. Vi ble egentlig litt satt ut, for russejenta sin tale rørte oss alle.

Den reflekterte og modige ungdommen vi har, gir oss håp for framtida, og engasjerte voksne bidrar med kunnskap, kløkt og livserfaring.

Ungdommen vår har også erfaring med kreft, dessverre, og jeg tror at mange kjente det litt ekstra i magen og  hjertet i dag. Heldigvis så vet vi at vi kan hente fram Vildestyrken når det røyner på, for det har Vilde lært oss.

Vilde Wedø Jektvik døde 20.april i fjor, bare 19 år gammel. Hun lærte oss et nytt ord, og vi lærte å sette enda mer pris på livet.

Jeg engasjerer meg i alle mulige slags diagnoser og livssituasjoner, men hjertet mitt banker litt ekstra for kreftsykepleie og lindrende behandling.

Det som er fint, er at kunnskapen og erfaringen er overførbar til alle pasientgrupper. Vi er jo bare mennesker. Eller nettopp derfor.

Vi er ikke en diagnose, men et varmt og levende menneske innenfor det som er vondt. Heldigvis er det mye som er godt, også. Det finnes mye håp og mye livsglede.

I fjor samlet russen inn massevis av penger til kreftsaken, og i år klarte de å slå fjorårets rekord ned i støvlene.

De vant gullbøssa.

I takketalen sa russen at øya vår ble hardt rammet i fjor, og at de også dette året fikk en påminnelse om hvor skjørt livet er. De ba oss om å huske, og de ba oss om å fortsette å gi.

For vi har ingen å miste.

Jeg håper at denne kafeen kan bli et varmt møtested for de som på en eller annen måte er rammet. Et sted der både latter og gråt sitter løst, og et sted der alle kan føle seg velkommen.

Kanskje er du syk, eller har vært det. Kanskje har du mistet noen. Kanskje er du pårørende. Kanskje er du sykepleier eller helsefagarbeider, med lyst til å bidra.

Kanskje kan vi også gjennom denne felles plattformen styrke samarbeidet mellom sykehus og distrikt, og kommunene i mellom.  Jeg håper at dette kan bli et åpent møtested, der vi har sjanse til å ivareta den som behøver det.

Dessuten handler det ikke bare om å få sjanser. Vi må skape sjanser selv, og vi må finne arenaer å møtes på, der vi kan utveksle kunnskap og erfaring. Vi må gi, og vi må gjerne dele raust av det vi har lært. Vi må lytte til de som har erfart det på kroppen, for det er de som vet best.

Det er alltid lærerikt å lytte.

Derfor kan en sånn møteplass være en kjærkommen oase. Tenk så fint det er å ha et rom der alle kan puste fritt, og et rom som er stort nok til å ha plass til alle slags tanker og følelser. Et sted for læring og vekst, der viktige tema kommer på banen. Det er lov å spørre om alt, og det er lov å være stille.

Kanskje kan du løfte stein for stein ut av ryggsekken, så veien blir lettere å gå. Livet er aldri bare lett, men det hjelper ofte å dele.

Og det hjelper at folk gir, sånn at det kan forskes på kreftgåten, som ikke er en gåte. Vi vet at den finnes, og alle kjenner noen.

Med nye og bedre behandlingsmetoder så er vi bedre rustet til å krige, selv om det ikke er en kamp. Ingen taper kampen mot kreft, for det finnes ingen kamp.

Men det finnes mange tapre krigere, og det berører hjertet mitt hver eneste gang. Jeg lærer aldri, heldigvis. Det er hårfin balanse mellom å være profesjonell og privat, og den balansekunsten tror jeg at jeg mestrer. Selvfølgelig ramler jeg av lina noen ganger, og slår meg hardt, men da er det viktig å fokusere.

artikkelforfatteren, sykepleier Tove Mathisen

Klatre opp igjen, se framover, og være der for den som behøver det. Når jeg kjenner at det blir litt stritt, så sier jeg alltid til meg selv at det ikke er jeg som er syk. Det er ikke jeg som er pårørende. Det er ikke jeg som kjenner bunnløs fysisk og psykisk smerte. Det er bruker og pårørende jeg skal være helhjertet tilstede for. Det er mitt privilegium som sykepleier, selv om jeg vet at det høres litt rart ut.

Måtte denne kafeen bli et møtested helt fri for dørstokker, og en stjernestund for den som behøver det.

Sykepleier Tove Mathisen