Tiden kommer mot meg Vi som lever i Norge kan lett sette oss ved en elv og se vannet som strømmer forbi oss og blir borte. Akkurat som vi opplever dagene og årene i livet vårt. Afrikaneren sitter ved en elv med ansiktet vendt mot vannet som kommer strømmende imot. For ham er ikke tiden noe som strømmer forbi, men noe som kommer strømmende mot meg. Hver dag som møter meg enten jeg er ung eller eldre, er en sjelden gave som rekkes meg. Livet vårt og livsdagene våre er en gave. Da blir hver morgenstund noe uendelig stort midt i de utfordringene jeg må kjempe med etter som dager og år kommer meg i møte.
Livets gave rettes mot oss hver dag slik at vi kan være sporsettere. Du som leser dette har vært sporsetter i samfunnet og i mange mennesker. Du har satt spor i mange mennesker i det samfunn du har levd i. Mange jubler over sporene du fikk satt. Og det skaper glede i oss når vi ser sporene vi har satt. Innimellom kommer det noen til oss og gir uttrykk for de gode sporene vi har satt. Det kan være ord vi gav i en tung stund. Det kan var rosende ord til et medmenneske. Det kan være en konkret handling som betydde mye for et menneske. Det største ved å være et levende menneske uansett alder er vel dette å få sette de gode sporene. De som gjør hverdagen letter for menneskene som omgir meg. Men en vis mann har en gang sagt: Det å leve er å tegne uten viskelær. Sporene vi mennesker setter kan ikke viskes bort. Gjort er gjort. Sagt er sagt. De gode spor ønsker vi skal være sterke og tydelige så lenge som mulig. Men de sporene vi angrer på, de ønsker vi skal bli mest mulig utydelige. Det finnes en fantastisk nøkkel til utydeliggjøre de sporene vi angrer på. Ordet unnskyld eller enda sterkere: Be om tilgivelse. Det er mange mennesker som går med dype sårende spor som lengter etter å høre en forsiktig bønn om tilgivelse. Ikke så få kan fortelle om at de fikk en ny start etter en bønn om tilgivelse til Gud og mennesker
Bertel Aasen