Ny grunnrentebeskatning for havbruksnæringa vil få negative konsekvenser for oss alle

Mye av norsk verdiskaping skjer i distrikts-Norge og spesielt langs norskekysten. Forholdene ligger godt til rette og dyktige gründere og kompetansemiljø har utviklet havbruksnæringa til å bli distriktsnæring nr. 1. Dette har gitt arbeidsplasser og positiv stedsutvikling langs hele kysten i Norge. Næringa er godt regulert og gir enorme ringvirkninger til leverandørindustri, handel, tjenesteyting og eiendomsutvikling.

KI Investeringsselskap driver innenfor verdikjeden eiendom. Primært med eiendomsutvikling, men også handel og tjenesteyting som naturlig tilhører innenfor eiendomssegmentet. KI frykter for fremtidens arbeidsplasser, ikke bare innen havbruksnæringa og leverandørindustrien, men også oss alle andre som driver næringsvirksomhet på kysten.

Samlet vil det nye skatteforslaget fra regjeringen trekke inn en betydelig andel av overskuddet fra oppdrettsselskapene Dette vil være en drastisk endring og gjøre selskapene langt mindre risiko- og investeringsvillige. Kapital vil flyttes dit avkastningen både er sikrere, mer forutsigbar og mer lønnsom. Det er som regel bort fra de områdene vi bor i. Skatten er slik sentraliserende i sin form.

Norge produserer i dag ca. halvparten av all oppdrettslaks i verden, og ambisjonene er at bransjen skal mangedoble sin omsetning de neste årene. Dette kan med dette forslaget, fort skje i andre land enn Norge. Asia og USA som er langt nærmere de store markedene enn oss. Hvis konkurransevilkårene dreies slik at grunnrente vil virke på toppen av det eksisterende skattenivået risikerer vi at utviklingen skjer utenlands.

Bransjen bidrar med arbeidsplasser, velferd og skatteinntekter. Norskeide havbruksselskap pløyer overskudd ned i utvikling av bedriften og vekst i annet lokalt næringsliv. Folketallet har økt i mange norske kystkommuner og lokale eiere har forvaltet sine verdier på en god måte, også for fellesskapet.

Mange sier dette vil slokke lysene langs kysten. Det er langt dit, men konsekvensene er nok langt større en hva regjeringen klarer å se for seg. Færre investeringer og færre arbeidsplasser vil bli skapt når optimismen faller. Det er ingen garanti for fortsatt økt folketall, nye etableringer av handelstilbud og boligtilbud i distrikts-Norge. Dette er enkel matematikk, ingen skremselspropaganda som næringa blir avfeid med i dag.

Vi deler havbruksnæringas bekymring og ser at ringvirkningene også vil ramme alle våre virksomheter innenfor entreprenørvirksomhet, byggevarer, handel og eiendomsutvikling. Penger som så langt har skapt bolyst, vekst, trivsel og arbeidsplasser skal nå inn til staten.

Ingen er imot at havbruksnæringa skal betale sin rettmessige andel til fellesskapet, men her bommer regjeringen. Det totale skattetrykket vil gjøre at næringa mister farten i innovasjon, og en enda mer bærekraftig utvikling. Skattesatsen går fra 22% til minimum 62%. På toppen av dette må selskapene betale formuesskatt, utbytteskatt og produksjonsavgift. For noen vil skattesatsen passere 80%.

Det myndighetene sier med denne politikken er at de er i bedre stand til å bygge næringsliv og øke sysselsetting i distriktene enn folk langs norskekysten. Regjeringens kurs vil trolig skape flere offentlig arbeidsplasser i sentral strøk innenfor byråkrati og forvaltning, men færre blant de som skaper verdiene.

Målet om å «ta» navngitte rikinger og inndra kapital fra kystens matprodusenter truer arbeidsplasser, videre utvikling og konkurransekraft. Dette er dessverre ødeleggende for alt næringsliv langs norskekysten.

Er det ikke god samfunnsutvikling og velferd at folk kan bo langs kysten uten støtte fra staten?

Stein Gunnar Nilsen Konserndirektør KI Investeringsselskap