Så var vi her igjen da, Mars... Som en svikefull elskerinne kommer du med sløret blikk over fjelltoppene og får oss til å håpe på vår. Men like plutselig som vi kjente et varmt kyss fra solgløtt, forsvinner du i en hvirvelvind av snø og is og holke. Vi hutrer og går med foroverbøyd hode, når vi aller helst vil kaste fra oss klærne og nyte! Vi venter og lengter. Og plutselig en morgen er du her; våren! Med fuglesang og bekker som sildrer. Etter masse flyktig flørt, så fikk vi deg til slutt... Og vi kan endelig koste vekk gjenglemte votter og grus fra fortauet, og få fram smilene som gjemmer seg bakenfor skjerfene. Fuglene kommer og livet blomstrer med knopper som brister. Og sånn går livet sin rundgang. Rundt og rundt. År etter år. Og vipps, er karusellrunden ferdig og livet er over.

Vi har i snitt 80 vårer å ta av i ett liv. Har du levd dine 50 år, har du kanskje 40 vårer igjen. Hvordan vil du fylle dem? Vil du jage etter helgene i hverdagene og grue deg til mandag når det først er helg? Vil du begynne å leve livet DITT når du blir pensjonist? Når ungene flytter ut? Eller får du DIN vår hvis du bare hadde…(Fyll inn det du trenger). Jeg har selv mange slike tanker, og øver meg hver dag på å luke de vekk. Noen ganger klarer jeg det, andre dager ikke.  Mange av oss er godt programmert til å løpe rundt og rundt som en hamster i et hjul. Det er ikke lett å stoppe opp og kjenne på de stjålne kyssene av sol- som mars måned sender til vårt kinn. Vi er så innmari godt trent i å løpe fort, speide utover, lengte etter noe «bedre og mer», pushe på og klatre karrierestigen. Men hadde vi kanskje nytt det lille sekundet med solkyss og ro- så kunne vi kanskje kjent at den døra i oss- som vi dytter og dytter på, den går innover? At karrierestigen står lent oppetter feil vegg? Dalai Lama sa det så treffende: «Menneskene ofrer sin helse på å skaffe penger. Så ofrer de sine penger på å kjøpe tilbake sin helse»

Jeg har ikke noen fasit og rekker ikke noe pekefinger, fordi jeg er oppi samme karusellen sammen med resten av gjengen. Det eneste jeg vet, er at tiden her på kloden går så innmari fort! Alle disse skrittene vi går hver dag, gjør til at vi vil ende opp ett sted i livet.  Om ett år, 10 år og 30 år. Hvert steg du tar i livet, vil ta deg med ett sted... og det viktigste spørsmålet du kan stille deg selv- Vil dette steget ta meg med dit jeg har lyst til å havne?

Hvem vil du være når alt dette er over? Når karusellen har stilnet og lysene er slått av. Når en person står over din kiste og forteller om livet ditt; Hvem berørte du? Hvordan var du mot deg selv og hvordan var du mot andre? Jeg har sunget i over 100 begravelser, og aldri har jeg hørt at «Mari var så flott et menneske, fordi hun hadde så dyr sofa!» Nei, det er opplevelsene vi hadde sammen; Den klemmen vi ga når den andre trengte det som mest, Det vi gjorde som fikk andre til å le.

Så står jeg her da. Med mine helgetanker midt i luremåneden Mars, og lengter mot en vår som foreløpig ligger godt gjemt under snøen. Men en ting lover jeg deg; den kommer i år også. Hvordan vil du at din vår skal være? Jeg  håper du får en tid og at du blomstrer og nyter karusellen din.

Alt godt,

Therese