STATSFORVALTEREN OG FRØYA KOMMUNE

Vi som vokste opp på Frøya på 40/50-tallet har blitt storlig forbauset over den økonomiske vekstendet siste tiåret. Det lukter ”pæng” ble det sagt når guanorøyken fra fryseriet på Nesset ble særligplagsom. Det måtte vi finne oss i. Det var ikke mange andre arbeidsplasser å velge mellom. I daghar kommunen flest milliardærer i landet i forhold til folketallet. Store områder er båndlagt tiloppdrettsindustrien. Det er ikke mangel på arbeid, men mangel på midlertidige boliger. Mange gjestearbeidere tar med seg lønn fra Frøya tilbake til hjemlandet.

Men voksesmertene er også store. Ikke sjelden har det gått fort i svingene på små og store saker. Å lese plandokumenter og tenke hvordan det vil bli i virkeligheten, kan by på utfordringer. Tegningen av den nye brannstasjonen gikk uten merknader gjennom kommunestyret. Bygningen ble kalt ”grisen på Frøya” i riksmedia da den sto ferdig. Men dette kunne rettes opp etterpå.

Kommunens godkjenning av vindkraftprosjektet derimot, skapte sorg og forbitrelse som ble båret av frøyværinger helt fram til Stortingstrappa. Her var skadene uopprettelige.

Planene for mekanisk industri ved Uttian bru er den nye konfliktsaken. I de første sonderingene med statsforvalteren hadde det vært klokt å legge fram informasjon om gytefelt og hubrolokalisasjon som kommunen var kjent med. Uten at dette var opplyst ble detaljert regulering satt igang med oppkjøp av areal osv. Statsforvalteren fikk etterhvert kjennskap til den pågående kartlegging av sårbare arter og sa ved to anledninger NEI til industri ved Uttian bru.

Miljødepartementet opplyser at: ”Det er ønskjeleg at kommunane har større medvit om eigne naturverdiar, slik at dei kan gjere politiske val på eit betre kunnskapsgrunnlag tidleg i planprosessane”.

Det er avsatt statlige midler til slike undersøkelser som kunne ha avklart:

Hvorfor det strømrike sundet gir den største tetthet av yngel på østsiden av Frøya.

Hvordan omlagring av bunnsedimentene vil påvirker gytefeltet for flyndre, kyst-torsk og sil.

Hvordan dette i sin tur påvirker beitende sjøfugl og toppredatorene oter og hubro.

Rambøll A/S som har gjort det tekniske planarbeidet ved Uttian bru, gir en samlet vurdering avtiltaket: «Vi mener at reguleringsplanen for Uttian næringsområde gir en påvirkning som forringer landskapet”. Etter at fylkesmannen først sa nei, skulle firmaet «Natur og Samfunn AS» foreta en undersøkelse. De stadfester at 3000 billass med sprengt stein vil føre til fiskedød, men skriver i rapporten: «Torsk er ikke rødlistet”.

Etter et kort dagsbesøk fikk de ikke med seg at det er den rødlistede kysttorsken som gyter i sundet, ikke skrei fra Barentshavet. Hubroen var ikke å se den dagen.

Bedriften som ønsket å bygge ved Uttian bru, har nå kjøpte 35 mål sjønær industritomt på Hitra, stor nok til å vokse videre på. Den er samlokalisert med andre industribedrifter, alt vel tilrettelagt og uten konflikt med natur og samfunn. Frøya kommune fortsatte planarbeidet som om ingen ting hadde skjedd!

Flere tusen kubikk stein er tilkjørt, klargjort for å bli tippet ut i sjøen. Med 1 stemmes overvekt ber kommunen om at departementet skal overprøve fylkesmannen. De er kanskje inspirert av at Hitra på prinsipielt grunnlag fikk medhold i å bygge flere vindturbiner selv om fylkesmannen gikk imot. I dette tilfelle var begrunnelsen at vindturbiner skulle være en del av det grønne skifte. Det trumfet det meste på den tiden.

Stortinget lager som kjent lovene som departementene og statsforvalteren arbeider etter. Lovteksten som styrer utformingen av reguleringsplaner er gjengitt på Frøya kommunes hjemmeside:

§ 13.2 I saker der kunnskap om det biologiske mangfoldet ikke er tilfredsstillende gjelder føre var - prinsippet.

Den virkelige vonde siden av denne saken, har med redelighet å gjøre. Det snakkes om at kommunen er blitt lurt og at enkelte politikere vil legge ned statsforvaltningen i fylket. Vi lurer på hvem som har lurt hvem i denne saken? Her har Frøya kommune skrevet et kapittel i samfunnslære det ikke er grunn til å være stolt av.

Frøya 5.oktober 2021

Lars Ingebrigt Vavik