Det er en del av livets gang å skulle miste noen, men når man er så ung skal man ikke oppleve å ha mistet så mange. For slik er det dessverre blitt. Ikke bare er statistikken for alvorlige ulykker høy på øyene, men vi har mistet altfor mange flotte mennesker for tidlig. Ungdommer med hele livet foran seg. Tragiske hendelser som krever at vi må stå sterkere sammen for å prøve å forstå denne urettferdigheten.

Men hvordan kan vi forstå hvorfor noen begår selvmord? Hvorfor vil noen som har hele verden for sine føtter ta et slikt valgt? For mange er selvmord er vanskelig å forstå. Ikke bare oppleves det som vanskelig å forstå, men man sitter igjen med utallige spørsmål som man ikke vil få besvart. Mange undrer seg om det er noe de kunne gjort annerledes. Skulle man ha skjønt det tidligere? Er det noe man kunne gjort? Noe man kunne sagt? For mange er det forebyggende arbeidet også vanskelig. Jeg tror det er viktig å huske på at det er ikke den vanskelige samtalen man må ta, men den viktige.

I 2016 flyttet jeg fra Hitra. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg trolig valgt samme utvei selv. Det vet jeg, fordi jeg har prøvd. Og jeg vet hvor ufattelig vanskelig det er å skulle få hjelp. Ikke fordi noen ikke vil hjelpe, men fordi det har vært så nedfelt i holdninger at slike problemer ikke hører hjemme. Jeg vet godt at ikke alle tenker slik. Men jeg tror de fleste vet hvor hardt miljø det egentlig er. Spesielt vi unge. Det kan være vanskelig for mange å forstå hvorfor det skulle være vanskeligere å vokse opp i dagens samfunn. Det var problemer før i tiden og, og mange voksne synes ikke å forstå hva vi har å klage på. For vi har jo tak over hodet og alle redskap tilgjengelig for å ha det bra. Så hvorfor skjer det gang på gang?

Les også: Lokalavisas intervju med Alisa, her forteller hun om bakgrunnen for innlegget og om reaksjonene.

Når jeg gikk på barneskolen, ble bursdagsinvitasjoner gjemt i sekken eller levert i all hemmelighet om ikke alle var invitert. Hvis man ikke ble invitert til en feiring på lørdag, fikk du ikke vite det før et friminutt påfølgende mandag. Nå skjer alt i sanntid. Er du utelatt får du det med deg med en gang, enten gjennom snapmap, insta, vsco, eller hva det enn skulle være. Alt og alle er tilgjengelig hele tiden. Helga er ødelagt før den har begynt, og den ekle følelsen man vanligvis fikk mandagen etter å ha gått glipp av noe, er der nå gjennom hele helgen. Det er mye snakk om inkludering, og mange mener også at om man vil være med får man ta litt initiativ selv. For vi vet jo det så godt, at ikke alle kan være med på hver eneste fest eller samling. Men er vi gode nok til å se de som faller utenfor? Det er lett å si at personen selv må ta initiativ og spørre selv. Men kun den som selv er blitt utelatt vet hvor vanskelig dette er.

Nylig var det i VG om at ungdommen på øyene tjener best i landet. Med det følger det ikke bare nye biler og en runde med drikke på hotellet. For med dette følger også forpliktelser og forventninger. Misforstå meg rett, det er flott at så mange ungdom har muligheten til å kjøpe egen bolig og bil innen de er 20. Men for et ufattelig stort ansvar det er, og det er nærmest blitt et kappløp om å alltid ha alt på stell, aller helst i går. For man skal holde tritt med resten av gjengen. Hvilken bil man har, om man har pusset opp et hus eller kjøpt en splitter ny leilighet. Samtidig som du skal pusse opp den nye boligen skal du også jobbe doble skift og gjøre både sjefen og familien til dags. Mamma maser kanskje om at det er lenge siden du har sett turen innom. Besteforeldrene dine vil gjerne ha deg på besøk 7 av 7 dager i uka. Og vennene dine skal du også ta vare på. For de er uvurderlige, og du er livredd for å miste de.

Og trolig møter du vennene dine hver helg. Over en dram på fast sted med den faste gjengen. På festen deler man sofa, drikke og noen deler seng når kvelden er omme. Men man deler sjeldent noe om hvordan man egentlig har det. Fordi det ser ut til at alle har det bra. I de fleste tilfeller er det alltid noen som får et glass for mye. Kanskje utagerer vedkommende, men man «ble bare for full». Når helgen er omme, spør man ikke mer om det.

At vi er fra et lite sted gjør også at når en tragisk hendelse skjer, så blir veldig mange berørt. For her kjenner man alle, og hvis ikke du kjenner vedkommende, så kjenner kanskje vedkommende deg. Også dette tror jeg er med på å gjøre det utfordrende for ungdom. For hvis du har begått en feil, da vet alle om den. Om noen slenger ut et rykte, så har halve øya fått nyss om det. Det er skummelt, fordi når nok folk har hørt noe, så spiller det nesten ingen rolle hva sannheten er lengre. Hvor mange vil tro på den uansett? Har du vanket i feil miljø er du kanskje stemplet for alltid. Du vil alltid være han som «havnet på kjøret». Å skulle endre seg og jobbe med seg selv er vanskelig nok i seg selv, og hva hjelper det å endre seg om du fremdeles skal bli stempla som den du en gang var?

Jeg gikk i syvende klasse når begeret mitt var overfylt. Ingen skjønte helt hva som foregikk, men det ble mye snakk om at jeg var «flink pike» og problemene var knyttet til det. Jeg måtte lære meg å bruke mindre tid på skole, og senke skuldrene. Men det var jo ikke det som var problemet tenkte jeg. Det var jo ikke fordi jeg ikke full score på en prøve at jeg var lei meg, det var jo fordi jeg ikke ville leve. Og lenge slet jeg med det.

Ingen kunne forstå hva problemet var. Og jeg ville ikke si noe fordi jeg visste at ingen ville prate om det. For man skulle jo ikke prate om sånt, og man må huske på at det finnes noen som har det verre. Men det hjalp jo ikke meg noe å høre at noen andre hadde det verre? Og slik begynte skyldfølelsen å bygge seg opp. Hvorfor skal jeg være lei meg når jeg «ikke har det så ille»? Det krevde at jeg ble sendt med ambulanse til Orkanger før jeg ble tatt på alvor. Da var jeg 14, hadde kniven på strupen og hadde ingen planer om å bli. I flere timer i avvente på ambulansen lå jeg i armene til pappa i psykose før vi ble hentet. Det eneste jeg husker fra den dagen var at det var en ufattelig fin solnedgang.

Min historie er ikke unik. I 4 år ble jeg kjørt av pappa en til to ganger i uka til Orkanger. 1,5 time hver vei. Der gikk jeg til BUP. Jeg gruet meg til hver eneste biltur dit. For på hele veien dit grudde jeg meg til de 45 minuttene jeg skulle prate med denne ukjent personen. Og hele bilturen hjem igjen gikk på å gråte ut de siste tårene fra timen. Flere ganger når jeg møtte kjentfolk på venterommet gjemte jeg meg på do. Jeg skammet meg sånn over at jeg måtte helt dit. Jeg mistet ufattelig mye skole, det ble jo en dagstur bare for å tømme tankene, for så å ha de fylt opp igjen innen vi var på rett side av tunnelen igjen. I tillegg måtte jo pappa være borte fra jobb, og selv om han aldri nølte med å kjøre de turene – så følte jeg meg som verdens største ballast. Derfor skjønner jeg godt at det ikke frister for noen å ta den samme turen selv.

Jeg hadde flere perioder med innleggelser. Noen lengre enn andre. Der var jeg overvåket 24/7, uten tilgang på eget do eller vinduer jeg kunne åpne selv, med innsjekk hvert 10. minutt på natten. Jeg var der til de beregnet selvmordsfaren som lavere, også fikk jeg komme tilbake til mitt vanlige liv igjen. Det ble mamma og pappas fulltidsjobb å sørge for at jeg var i live. Og når jeg kom tilbake til skolen, trodde klassekameratene mine at jeg hadde operert magen. For det hadde en lærer sagt. Og igjen ble jeg påminnet at jeg ikke skulle si grunnen til hvorfor jeg var syk. Når de i rundt meg tiet, gjorde jeg det samme. Det tok meg mange år før jeg fjernet brevene jeg hadde gjemt under madrassen. Det er mye jeg kan si om denne perioden, og det har tatt mange år for at jeg kan prate om det uten å bli gråtkvalt. For selv om alt ikke er en dans på roser den dag i dag, så vet jeg at uten hjelp ville jeg ha mistet mange øyeblikk jeg ikke ville vært foruten.

Jeg er glad for at det er blitt mer åpenhet rundt psykisk helse. Sakte, men sikkert på øyene også. Gjennom studiet mitt blir jeg aktivt påminnet hvor viktig det er å gi god informasjon til barn og unge om at terskelen for å si ifra er lav – uansett hva det er. Likevel skjønner jeg godt hvorfor veien til å skaffe hjelp virker så ufattelig lang. For selv om man sier at det er innafor å si ifra, mangler det at vi viser det med hele øya i ryggen. For det krever en hel øy for å skape endring. Det krever at vi virkelig ønsker å gjøre en forandring, og at den skjer. At hjelpen er tilgjengelig. At ungdom blir tatt på alvor. At man ikke opplever å bli bagatellisert eller avfeid. Jeg har ikke tellingen på hvor mange jeg har pratet med som kun har sett svart. Ungdom som er redd for å fortelle noe, for de vil ikke at noen skal se på de annerledes. Vi må våge å kunne se hver enkelt person for alt de er, godt som vondt. Man må våge å si ifra når noe er ugreit, våge å spørre en gang til om alt er greit. Vi vet nok alle selv hvor raske vi er på å si at «Det går bra» mens i virkeligheten så står man helt ved enden av en klippe.

I kjølvannet av tragedier er vi er flinke på å dele bilder av at man må si ifra, at man ikke skal nøle med å si noe.  Jeg håper inderlig at folk tør å gjøre det. Uansett hvor stort eller lite problemet er. Og hvis du ikke vet hva du kan gjøre, så lover jeg at i mange tilfeller er det beste du kan gjøre bare å være der. Ikke gi opp på de du er glad i, fortell de hva de betyr for deg og vis at du stiller opp. Om det så er med gode ord eller at du kommer med middag på døra.

Den siste tiden har nok også for mange blitt en øyeåpner på hvordan guttene våre har det. De som står på merdkanten, i kassa, snekrer, og styrer skuta. De som alltid skal være tøffe, og alltid stille opp. At det er vanskeligere for gutta å åpne seg opp er ingen hemmelighet. Men hvordan man skal senke terskelen trengs det heller ingen rakettforsker for å skjønne. Vi må stille de viktige spørsmålene, og vi kan ikke ta ethvert svar for god fisk. Hvis du har en mistanke om noe, så følg den opp. Hvis du selv kjenner på at noe ligger og murer, si noe før veggen er oppe. Ja – det er lettere sagt enn gjort. Men det er også lettere å gjøre noe nå, enn å sitte igjen å kjenne på at man skulle gjort noe når det er for sent.

Jeg tror mange av oss er flinke til å strekke ut en hånd til andre, men selv glemmer at man også må stå stødig på egne bein. Jeg vet hvor vanskelig det er. Jeg vet det ikke er gjort over natta. Men jeg vet også at med tid og hjelp så kan det bli bedre. Ikke vær redd for å be om hjelp, ikke føl at du er en belastning eller i veien. Du ville gjort alt du maktet for å redde en venn. Så det skulle bare mangle at du gjør det samme for deg selv. Det er viktig å ha gode folk rundt seg, men den viktigste personen i livet ditt er først og fremst deg selv. Våg å si noe, våg å vær der for andre, våg å lev. Våg å be om hjelp.

Hilsen ei som trodde hun hadde sett sin siste solnedgang.